Halvveistilhundre

På’n igjen

På hesteryggen altså. Etter tre helger på rad med farting hit og dit så hadde jeg egentlig planer om å holde meg hjemme denne helga. Leiligheta tror vel snart jeg har flyttet ut… Fristelsen ble for stor. Yr meldte anstendig vær, og det var mulighet til å kjøpe både turridning og instruksjonstime på samme dag.

Jeg bet på, i nest siste liten. Bestilte på tirsdag.

Denne gang fikk jeg ny hest. Det er helt fint, for for meg er litt av poenget å venne meg til å ri forskjellige hester. Litt dumt å bare kunne henge fast på Seifur, liksom. Jeg ble likevel bittelitt skeptisk da turlederen i dag «advarte» meg mot dagens hest. «Du må drive på ham hele tiden. Han er sånn at hvis han får gå i eget tempo så stopper han gjerne opp.»

Javel? Det passet jo fint, jeg som er sååååå god til å drive på hest. Men nyttet jo ikke å pingle ut på det tidspunktet så jeg tok den tildelte hesten (meget fredsommelig og matglad liten rakker) og steg til hest. Etter den innledende runden inne, der turleder sjekket at vi kan det vi bør kunne så bar det ut og jeg ventet på at kampen mellom den firbente og meg skulle begynne.

Ikke tale om. Han gikk på som en liten helt og holdt seg pent i bakbeina på hesten foran i rekka. Det skar seg riktignok litt i første runde med tølt, men det skal ikke han ha skylda for. Hesten som var to hakk foran oss i rekka var absolutt ikke i «gå fort» modus, verken i skritt, trav eller tølt. Dermed bremset han for oss bak også. Etter litt plundring på det viset så ble det bytte av rekkefølge slik at sinken der foran fikk gå bakerst, bak meg. Det fungerte mye bedre. Med ett ville den også få fart på beina, og min fikk lov til å tølte i vei uten å bli bremset av de foran.

Så kom vi til «galoppbakken». Alle ville gjerne prøve galopp, og jeg var spent. Ville det gå bedre denne gangen. Det gjorde det så absolutt. Hesten og jeg kom inn i grei rytme og jeg satt helt fint på mens vi bykset oppover. Moro. Veldig moro faktisk.

Vel tilbake på gården fikk jeg komplimentet som virkelig gjorde dagen for meg: «Det der var bra ridd. Det er ikke mange som får ham til å gå så godt som det han gjorde i dag.» Mulig hesten hadde en god dag, men jeg tar komplimentet til meg likevel. God match, kanskje?

Så ble det et kvarters pause før instruksjonstimen. Der fikk jeg samme hest som jeg hadde på turridning forrige gangen. Helt greit det. Det viste seg at vi fungerte ikke riktig så bra sammen i hallen som ute på stiene. Han hadde en tendens til å slakke av når han skulle gå på og det tok en del anstrengelser fra min side for å overtale ham til å holde rett tempo. Men innimellom fungerte det fint, -spesielt overgangen til tølt. Og jeg fikk lært meg mer om hvordan man skal bruke tøylene rett. (Jeg hadde misforstått ca. alt unntatt det faktum at man skal trekke i tøylen på den siden man vil hesten skal gå til.) Veldig greit. Jeg fikk også forklart hvordan man skal sitte i salen. Der må jeg innrømme jeg stusser litt, for forklaringen stemmer ikke helt med den jeg fikk før turridningen i sommer, men mulig det er litt annen teknikk som gjelder når man er ute i terrenget og ikke rir i hall eller på bane eller sti? Jeg gjorde nå som jeg ble fortalt etter beste evne i allfall og selv om det var en god del jeg trengte korreksjon på (skulle bare mangle) så fikk  både jeg og den andre rytteren som deltok i timen ros for at vi hadde samhandlet bra med hestene våre. Ingen av hestene var spesielt stresset eller oppjaget etter timen, tvert i mot så de ut til å være rimelig fornøyd med tilværelsen i følge instruktøren.

Greit å få  lært seg litt «hest’sk» i form av å tolke kroppsspråket deres også tenker jeg.

Advertisements

Det funka!

Ridebuksa altså. Derimot funket ikke chaps, jeg klarte aldri få dem over fjellstøvlene. De ble for stramme (glad jeg kjøpte billigste utgave). Får prøve litt strekking og tilpassing her hjemme før neste forsøk for det var vått og til dels sølete på ridestiene så ridebuksa fikk sin del gjørme på leggene. Og hjelmen funket helt supert.

Kort sagt, jeg har vært på ridetur igjen.

Og for å ta det siste først: jeg ramla ikke av så jeg fikk ikke prøvd hjelmen 100% heldigvis, men den var i allfall god å ha på. Bedre enn den jeg lånte under fjellridningen, men det skulle kanskje også bare mangle.

Og ridebukse høynet definitivt opplevelsen. Jeg hadde ingen problemer med turbuksa, men ridebuksa var unektelig mer elastisk, og silikon»knottene» hjalp så absolutt på grepet mot salen. Absolutt mer komfortabelt med «riktig» utstyr. Det var for så vidt greit med all hjelp jeg kunne få, for litt uti økta så kom det fra turleder: «Er det noen som er redd for å prøve galopp her? Hvis ikke prøver vi en rolig galopp i motbakke.» Siden de to «småjentene» som var med på turen ikke sa noe så kunne ikke jeg være dårligere. Jeg teipet igjen snakketøyet og konkluderte med «det får gå som det går». Jeg er tålig sterk i beina og har hjelp av knottene i  buksa så jeg må da kunne klore meg fast like bra som enhver annen nybegynner.

Det gikk supert. Hesten slo lett over i galopp og jeg hang på uten problemer. Litt skumping blir det jo, men vesentlig bedre enn «travskumping». Ikke at det sistnevnte var særlig problem for på de flate strekningene så fikk vi beskjed om «tølt» og hesten jeg hadde fått var svært så villig til å slå over i tølt så det var bare lette signaler som skulle til   før han slo over fra trav til tølt.

Så det konkluderes med tre ting her:

  1. riktig utstyr hjelper
  2. hest medfører fremdeles gangsperre i hittil ubrukte muskler, men 1,5 timer medfører vesentlig mindre «au» enn 7 timer.
  3. hest er møkkete -spesielt når det er grisevær og gjørmete ute. Goretexjakken min kommer til å få medfart om ikke jeg blir litt mer velsignet med greie værforhold. (Kompenserte for dette med å kjøpe spesialvaskemiddel for Goretex før jeg dro hjem.)

Costa Plenty

Det begynner å bli en vane. Hver gang jeg får ny hobby så koster det, bare så synd de går over… Hobbyene altså.

Nå skal jeg ikke skryte på meg at ridning er i ferd med å bli en hobby. Det er å overdrive sterkt, men jeg har virkelig lyst til å prøve meg på fjellridning til neste år også uten kink i ryggen og forhåpentlig uten hardt møte med moder jord som grunnlag. Altså vil jeg trene litt i mellomtiden, slik at jeg ikke må starte fra scratch igjen.

Ridesenter er funnet – 10 mils vei herfra. De har islandshester og de har et opplegg der man kan få kjøpt timer eller turer i en del helger. Når jeg må så langt av sted så kan jeg liksom ikke gå vanlig ridekurs på kveldstid. (Det lokale ridesenteret har dessverre bare ponnier så jeg kommer over vektgrensen deres så jeg må altså langt av lei.)

Men ser ut som jeg kan få noen turer/timer gjennom året og da satser jeg på at jeg stiller sterkere til fjells og til hest neste år.

Men atter en gang fører det til shopping. Man må jo ikke, ridesentrene låner ut hjelmer og annet sikkerhetsutstyr, men jeg har en innbitt motvilje mot å låne hodeplagg. Jeg gjorde det i sommer for da skulle jeg jo bare på en eneste tur, men siden det nå ser ut til å bli gjentatte møter med de firbeinte så frister det ikke. Jeg vil ha egen. Det ble en slik:

230170-21_1

Sikkerhetsutstyr er viktig. 

Jeg ble riktignok først anbefalt en billigere en, men hadde lest om disse og at de har noen finesser som beskytter enda bedre enn standard hjelmer. Siden jeg ved selvsyn…eh…følelse nå har erfart nytten av hjelm så ville jeg ha en som var virkelig god, så jeg ymtet frampå og fikk. Hööks skal ha kreditt for at de er lydhøre, men også for at de ikke er hysterisk opptatt av å selge det dyreste for en hver pris så å si. Fikk også råd og vink for å finne rett størrelse.

Må jeg ha sikkerhetsvest så satser jeg på at senteret har det. Den skal utenpå yttertøy så der har jeg ingen hemninger med å låne.

Men det stoppet ikke der. Etter mine møter med fjellbjørka så innså jeg fornuften i å ri med leggchaps i marka. For det første beskytter de buksa mot å bli opprevet av grener og kvister, og for det annet beskytter de mot gjørme og skitt, og formodentlig litegrann mot vann også ved kryssing av elver og myrer. Siden har jeg lest meg til at de også skal gi friksjon mot salen så man sitter stødigere. Altså chaps: jatakk.

Ekspeditøren var behjelpelig her også. Jeg fikk de billigste han hadde inne. «Disse er syntetiske,men funker helt greit,» var rådet.

210220-10_1

Leggchaps som forhåpentlig holder fjellbjørk og andre uhumskheter på avstand?

Den er grei, jeg skal ikke bli sjefen over alle kokurranseryttere, og leggchaps har ikke samme sikkerhetsfunksjon som hjelm, altså var «billig og bra» helt supert. En annen sak er om jeg får dem på meg ved egen hjelp. Glidelås på baksiden innbiller jeg meg kan bli en utfordring for en gammel og støl skrott. Jeg skal alltids klare å trekke den opp, men å få de to halvpartene hektet sammen i starten, se det er en annen sak. Tror rett og slett jeg må tørrtrene på det derre der.

Så kom vi til det som inntil for 4 dager siden ikke sto på kjøreplanen. Ridebukse. Hva skal jeg med det liksom? Jeg skal jo ikke så ofte til hest liksom og når vanlig turbukse funket 3 dager i fjellet så holder det sikkert noen timer dann og vann.

3 av 4 hestevante venner og kjente opponerte. «Du bør absolutt ha ridebukse!» Javel? Hvorfor det? Utover at man sikkert lettere unngår gnagsår (men det fikk jeg ikke uansett) og at den trolig er lettere å bevege seg i enn en vanlig turbukse når man skal karre seg opp og ned av en hesterygg. «Du sitter stødigere i salen,» var svaret.

Jaha?

Det er jo for så vidt et poeng selvsagt. Statistikken min på «ramle av hest» er jo ikke så bra. En gang da jeg var 12 (hesten stoppet, jeg gjorde det ikke…) og så nå, rett nok ved avstigning så det gjelds ikke, men jeg vet jo ikke hvor godt jeg ville sittet dersomatte hvisomatte….

100077-21-d_1

Elastikk, med silikon i stumpen. Her må man sitte som klistret?

Jeg la fram spørsmålet for ekspeditøren. «Ridebukse er å anbefale,» mente han også. Dermed ba jeg ham gå for «billig og bra» der også. Det ble en bukse med silikon i stumpen – og på innsiden av lårene. Jeg prøvde den på og ble forbauset over hvor god den var å ha på. Jeg skjønner allerede anbefalingene for det virker absolutt mer komfortabelt å ha på en bukse som er elastisk, kraftig i stoffet og som bidrar til at det er lettere å klemme seg fast i salen om det skulle bli noen rundkast. Kjente jo jeg måtte klemme meg fast ved de få anledningene der hesten snublet eller når terrenget var litt ekstra ulendt.

Så nå erklærer jeg meg så godt utstyrt som det er noe praktisk poeng i å være. Nå er det bare å vente på første gitte anledning til å komme seg på hesteryggen igjen, hvilket etter alle solemerker kommer til å skje om  14 dager.

 

Baksmell

For den som måtte tro noe annet: trening er ferskvare. I går hadde jeg første joggetur etter ferien og det var ikke spesielt behagelig. Kne knirket og pusten var ikke mye å skryte av den heller, om enn bedre enn den var i vår.

Det blir vel bedre når jeg kommer inn i rutinene igjen, får en tro. Ellers sliter jeg med kalenderen. Det begynner å bli litt tett mellom begivenhetene ser jeg. Rett før helga bestilte jeg meg en helg i fjellet, dvs. jeg bestilte overnattingen og reserverte bord til middag. Og midt i oktober skal jeg til Oslo på konsert. Og helga mellom de to begivenhetene så passet det for to venninner å ta en tur med Kielferga. Teknisk sett «passer» det jo for meg også, men jeg kjenner det å være på farten 3 helger på rad, og det til og med såpass langt ikke frister helt. Må liksom ha en hjemmehelg innimellom også. Ser ut som Kielturen blir utsatt til etter jul, for når jeg kunne så hadde de andre planer.

Det skal ikke være enkelt.

Noe annet som ikke er helt enkelt, men som ser ut til å gå i boks etterhvert er planene mine om å holde meg i salen det kommende året. Mail er sendt til det senteret som befinner seg en 15 mils vei herfra, så får jeg høre hva de sier. I tillegg har en venninne tipset meg om en gård som driver driver med «rideweekend» enda litt lenger unna, men ikke så langt at det er umulig å hive meg med på deres aktiviteter en gang i blant heller. Men får se hva «senter nr. 1» svarer først, før jeg gjør noen fremstøt overfor de andre.

Striskjorte og havrelefse

Ferie over, tilbake på jobb. I og for seg er det helt greit. Jeg liker hverdager. Det er bare det at den første av dem er et lite mareritt, i form av et lass mer eller mindre hastesaker på mail. I år var det ikke så alt for ille. Folk hadde tydeligvis fått med seg fraværsmeldingen om at jeg var på ferie.

Det jeg ikke liker er at vekta har krabbet oppover, så nå må jeg virkelig til å gjøre noe. Jeg har tydeligvis levd det altfor gode liv i ferien, og trolig siste månedene før også. Så nå har jeg strammet livreima igjen, eller jeg satser snarere på å kunne stramme den om noen uker 😉 .

Det ser også ut til at jeg får «stramt» program – til meg å være- utover høsten. En konsert er planlagt i oktober. Må inn til hovedstaden da. Har ellers planer om å få med meg en helg på Hovden før oktober er unnagjort. Dels vil jeg gå i høstfjellet (matcher vektplanene flott) og dels var jeg så heldig å deise inn på Hovden Fjellstoges viltbuffet i fjor høst. Det frister til gjentakelse, selv om ikke det matcher vektreduksjonsplaner det aller minste. Så er det et par venninner som vil ha meg med på tur på Kielferga og en annen venninne har snakket om en aldri så liten storbyhelg, enten i Oslo eller Køben eller et eller annet sted som ikke krever allverdens energi å komme seg til.

Og så lurer jeg på om jeg skal satse stort og prøve å holde ridningen bittelitt vedlike fram til neste sommer. Har funnet et senter 15 mil herfra som ser ut som de har timer som kan passe for meg, dvs. de har individuelle ridetimer på lørdager ser det ut som. Planen er ikke å bli konkurranserytter akkurat, men jeg kunne godt tenke meg å bli litt sikrere på hesteryggen og lære meg å henge på i galopp. Får tenke litt på det. Fremdeles er jeg såpass høyt oppe etter feriens fjellridning at det frister med en liknende tur til neste år, men som sagt – jeg kunne tenkt meg å bli litt sikrere i salen. Tror jeg skal sende senteret en mail og høre hva de sier.

Fuktige frustrasjoner

Nope, denne posten har ikke noe med fysisk aktivitet å gjøre, men den er til en viss grad linket til tur. Ferietur. Før jeg starter hjemturen fra ferie så fant jeg i dag ut at jeg skulle gi Monster (altså bilen) en vask. Siden jeg vil vente med å bruke vanlig vaskemaskin og siden hageslange ikke er hengt ut i ferieresidensen så dro jeg på jakt etter en bensinstasjon med selvvask. Jeg fant det i utkanten av byen.

Jeg gikk inn for å betale og få PIN kode.

«Vask for 70 kr takk»

Handelen gikk ukomplisert for seg, jeg fikk pinkode av den unge damen bak disken og gikk ut for å vaske. PIN ble tastet, høytrykksspyler løftet opp og program valgt.

«pfffffffspllasssskpfff»

Ikkeno’ vann? Tørrens? Lite trolig.

Prøvde sonde med vaskebørste. Samme resultat. Det eneste som rant ut var pengene – ikke en dråpe vann kom noe sted.

Inn til den unge damen: «Unnskyld, men jeg får ikke noe vann her? Er det noe jeg har misforstått?» Jeg forklarte hva jeg hadde gjort og i hvilken rekkefølge. Og at jeg nå var 20 kr. fattigere men uten å ha sett en vanndråpen. Damen gav meg en ny kode på de 20 kronene som var forsvunnet.

«Prøv igjen»

Jeg så gjorde. Tørt som Sahara fremdeles.

Inn igjen.

«Beklager, det virker fremdeles ikke.»

«Jeg kan ikke noe med den maskinen så jeg skal prøve å ringe sjefen. Dessuten kan jeg ikke gå fra her.»

For så vidt rimelig. Jeg ventet. Sjefen var tydeligvis ikke i nærheten av telefonen.

«Beklager, jeg får bare telefonsvareren. Vil du kanskje ha igjen pengene i stedet?»

Jeg antok det var det beste og takket ja til tilbudet. Vel ute i vaskehallen så jeg den 3. dysen som jeg ikke hadde lagt merke til de to første forsøkene for bilen sto i veien. (I vaskehallen jeg bruker hjemme er det kun en dyse for alle funksjoner så dette ble litt mye…)

Jeg prøvde den forsiktig. Vann kom! Søren au!

Småflau tasset jeg inn igjen: «Unnskyld ,jeg er visst i ferd med å gjøre skiftet ditt til et helvete…. Nå så jeg den tredje dysen og der kom det vann, Kan jeg bytte de 70 kr jeg fikk igjen mot en ny vaskelapp, for nå tror jeg jeg har skjønt poenget.»

Den stakkars damen var velvilligheten selv. (OK, hun får sikkert en grei historie å fortelle om dustete kunder når skiftet er over.) Jeg ut igjen og påførte avfettingsmiddel. Men pengene rant ut og midt i børstevasken var «kontoen» tom.

«????»

Inn igjen og forklarte saken: «Kan jeg få kjøpe vasketid for nye 70 kr? Pengene forsvant fortere enn forventet.»

Det lot seg ordne.

Disse pengene satt tydeligvis bedre for nå tikket de bare ut krone for krone. Man kan si det slik at jeg fikk skylt bilen grundig… Og enda sto det 23 kr, igjen da jeg ikke gadd mer. Merkelig system.

Men bilen ble i det minste ren. Alltids noe.

Turmarsj

Dette har vært den støleste uka i mitt liv, tror jeg. Siden det var meldt fint vær i dag så meldte jeg meg på en turmarsj sammen med en venninne. Kun 10 km, men helt greit for å få resten av rideturen ut av musklene.

IMG_4209

Myr og myr og myr og….

Det ble en fuktig tur. Vi startet med å gå gjennom krattliknende skog. Riktignok gikk vi på  vei/sti men det har regnet en del i det siste og det var vått. Veldig vått. Det var nesten så jeg savnet fjellbjørka…

Etterhvert kom vi opp på myrer og der ble det litt luftigere. Vel, myr er bløtt det også. Siden vi tok turen som nettopp tur så satte vi oss ned for en kaffekopp da vi var oppe i åpent lende. Heldigvis hadde jeg fått med meg sitteunderlag så da bød ikke det litt fuktige terrenget på særlige problemer i så måte.

Vi ruslet videre og begynte på nedstigningen. Den ble på sett og vis utfordrende nok, Ikke fordi det var særlig langt eller bratt, for det var det ikke, men det var vått og gjørmete og vi måtte trå temmelig forsiktig for å være sikre på å ikke skli og falle. Likevel hadde vi en fin tur og da vi kom til målområdet og satte oss ned i sola så var det i grunnen en helt grei opplevelse.

På tur i Sylan, dag 3: Ømme bein og småvemodig farvel til Seifur.

IMG_4183

Morgenstemning på Storerikvollen

Da søndag morgen kom på Storerikvollen og vi dro gardinene til side steg stemningen betydelig. Ikke at den var spesielt dårlig i utgangspunktet heller, men da vi ble møtt med sol og blå himmel etter to dager med kaldt og grått vær så var vi ikke direkte lei oss. Frokost ble inntatt i en fei, og det virket som om hestene også gjerne ville komme i gang. I allfall kom de ilende så snart de hørte risting av havre og skalker i bøtte.

Men før vi kom så langt ble vi tobeinte satt i arbeid. Hestemøkk måtte spas vekk fra vollen og dumpes utenfor gjerdet. Vel, det er ikke det verste man kan lempe vekk i grunnen, og med alle mann i arbeid gikk det radig unna.

Ved halvtitiden satt vi til hest igjen. Dagens etappe var varslet å bli den lengste til nå. Første dag hadde vi ridd ca. 2 mil, lørdag 2,5 og nå skulle vi til med 4 mil, omenn i lettere terreng enn lørdagens etappe. Hestene var i form og siden vi fulgte grusvei et stykke så ble det lett trav bortover. Seifur hadde veldig lyst til å galoppere litt, men som den tregosten jeg er så var jeg uenig i det forslaget. (Greit å ta et lite vernesekund og innse sin egen begrensning…). Etterhvert tok vi av inn i skogen og kampen mot fjellbjørka begynte

IMG_4203

52 årig kne etter gjentatte møter med norsk fjellflora.

igjen. Nå hadde jeg imidlertid fått såpass kontroll på meg selv og Seifur at det ble ikke så veldig mange nye flekker – og bra var det, for jeg var jaggu blå nok.

Vi kom imidlertid kjapt opp fra bjørkeskogen og opp i åpent terreng og da begynte i grunnen turens mest fantastiske del – strålende sol, nesten vindstille og full oversikt i alle retninger. Roen ble bare forstyrret av en og annen rein som løp forbi, men det var i grunnen mer underholdning enn forstyrrelse.

Denne dagen ble det også trening for oss tobeinte. Vi hadde et par lange bakker som måtte forseres og da var det bare for oss tobeinte å stige av. Helt greit å få rørt litt på beina, men jeg merket at til tross for grei form ellers så har jeg ikke helt fjellvandringskondis. Dette ble bekreftet av et par vennlige skubb med en mule bakfra: «Kom igjen, kjerring. Gå på.» Det gikk litt seint framover.

Da vi kom til det perfekte lunchsted så var det nesten sånn at jeg tenkte:»Oi, lunch allerede?» men jeg skal medgi at stedet var for perfekt til å ri forbi. Når man finner en liten sydvendt bakkehelling som vender både mot vann og mot sol (naturlig nok når det er midt på dagen) så kan man ikke bare dra forbi så lenge det er noenlunde rett tid for lunch.

Vi linet oss opp langs den lille forhøyningen i terrenget og improviserte solstoler etter alle kunstens regler. Og hestene hev seg lykkelig overende og rullet seg straks de hadde fått av seletøyet. Godt å få klødd ryggen ja.

IMG_4186

Perfekt lunchpause for to- og firbente

Vi tok oss god tid. Tror jammen et par av oss fikk en liten lunchdupp også. Selv klarte jeg bare å bli lett solbrent på nesa. Duppen fikk vente.

På dette tidspunkt så var vi vel nesten halvveis langs ruta, så vi måtte komme oss opp på hesteryggen igjen dersom vi skulle komme ned til Stuggudal i noenlunde rimelig tid. I løpet av en mindre pause oppe på en ås fikk jeg turens koseligste øyeblikk med Seifur. Mens jeg ventet på beskjed om å stige opp to jeg og klødde ham i manen og med ett stikker han hodet inn i armkroken min og blir stående helt stille. Rollen som kosehest kledde ham virkelig. Og jeg smeltet bittelitt, kjente jeg.

Turen gikk videre i flott høyfjellsterreng med god utsikt over Nesjøen og over mot

IMG_4200

Flott høyfjellsterreng på siste dag av turen.

Sylmassivet. Da vi kom til demningen på sørvestsiden ble vi møtt av en bil med tilhenger fra ridesenteret. Hesten som haltet lett på et bakbein skulle nå få skyss hjem.

Vi andre trasket videre. Der kom vi til dagens andre lange bakke der vi måtte stige av å gå opp. Leggene mine var egentlig ganske glade for det for de var begynt å bli ganske stive. Pusten min var ikke fullt så glad. Jeg ble rett og slett ettertrykkelig andpusten. Det var en smule pinlig faktisk for Seifur og jeg sakket av opp den bakken der. Til vår unnskyldning så hadde vi en treg start, dels for jeg somlet med å heise opp stigbøylene og dels fordi jeg var så støl i leggene at jeg ikke akkurat satte avgårde i racertempo da jeg fikk beina på bakken.

Men opp kom vi da omsider. Siste del av turen bød på mer bjørk (knærne overlevde), og en myr der vi måtte gå litt. Så kom vi etterhvert ut på grusveier nedover mot Stugudal. Der luktet vel både hestene og vi «hjem» for det ble rolig trav nedover. Hestene er trafikksikre, men bilistene var også hensynsfulle og tok det med ro. Jeg må innrømme at det nesten var noe litt høytidelig ved å sitte midt i en rekke av flotte hester og kikke ned på bilene som sto pent og ventet.

Vi var framme litt før halv syv. Da må jeg innrømme jeg, eller snarere leggene mine, faktisk var litt glad for at turen var over. Når man ikke har grunntrening i ridning inne så blir leggene usannsynlig støle. Eneste trøst jeg hadde i så måte var at flere av de mer erfarne også meldte om såre legger så det var ikke bare meg.

For siste gang på denne turen selte jeg av Seyfur og etter litt ekstra kløing av man og noen klapp som takk for turen, så tok jeg på leietau og førte ham inn i innhegningen til en velfortjent rolig natt hjemme. Han var rimelig rask til å slenge seg ned og rulle seg litt før han fortsatte innover. Jeg er ganske sikker på at han ikke savner meg («dumme kjerringa som gir til dels rare signaler og som ikke vil galoppere») , men for meg var det bittelitt trist å forlate min trofaste følgesvenn fra de siste tre dagene.

 

……………………..

Epilog

Da vi tobeinte tok farvel med hverandre så fikk jeg oppløftende kommentarer fra et par av de andre damene: «Til å være helt uerfaren så har du jammen klart deg godt på turen!» Tusen takk, damer. Den varmet. Selv synes jeg også det gikk bedre enn fryktet, og jeg ser aldeles ikke bort fra at jeg er med på tur neste høst igjen. Kanskje vi ses?

Da jeg kom inn på hotellet i Stjørdal på kvelden var beina som gelé, og jeg sverger på at jeg følte bakken duve som om jeg sto i stigbøylene enda. Jeg måtte forklare meg litt på hotellet: «Jeg er klinke edru, om jeg svaier litt  når jeg går så er det fordi jeg har vært på tredagers ridetur uten å kunne ri…»

I skrivende stund, 3 dager etter hest, har den verste stølheten gitt seg og jeg skal så definitivt sjekke programmet for 2018 turene når det kommer ut.

 

 

På tur i Sylan, dag 2: Over myr og mo

IMG_4171

Nedalshytta, nattens losji

Sovesal og meg er dårlig kombo. Sov jeg en halv time til sammen i løpet av natta så var det max. Trenger jeg si jeg var trøttesen i det jeg sto opp. I tillegg verket kroppen som bare fy (gangsperre) og hodet hadde ikke vært helt bra i løpet av natta heller og jeg lurte rett og slett på om jeg måtte kaste inn håndkleet og gi meg. Da jeg halte meg ut av lakenposen bedret det seg imidlertid. Hodet var OK så lenge jeg ikke lå, og ryggen hadde faktisk blitt ganske mye bedre. Jepp, jeg var klar for dag 2.

Frokosten ble inntatt og grøt ble den store greia. Havregrøt til frokost er sunt og det metter lenge, så etterhvert var så godt som alle over på grøt. Selv de av oss som startet med brødskiver. Vi pakket oss matpakker og gikk på leit etter hestene. De hadde konkludert med at beitet vi satte dem på ikke var tilfredsstillende losji og hadde vandret et stykke avgårde, så vi måtte rett og slett ut og lytte etter bjellehesten vår. Heldigvis er de flokkdyr så finner man den ene så finner man som regel de andre også.

Drillen begynte å sitte. Utdeling av havre og brødskalker som Nedalshytta hadde vært snille nok til å donere, og så på med hodelag og resten av utstyret. Nå begynte jeg å få taket på det og var ikke så forbasket mye seinere enn resten. Seifur kunne visst tenke seg litt mer pause for han var ikke helt entusiastisk over å få bittet i munnen og prøvde å knipe igjen som best han kunne, men med litt overtalelse så gikk det nå på og resten av oppsalingen gikk greit. Vi la avgårde og jeg hadde mer eller mindre fått «ny» hest. Første dagen hadde han trasket trøstig avgårde, men på dag to var han langt mer livlig. Det trengtes, for det ble tungt terreng, Vi tok en liten omvei for at det ikke skulle bli så bratt og siden vi måtte krysse en elv så ble det en omvei for oss sammenliknet med ruta til dem som gikk på egne ben. Ganske raskt kom vi opp i skikkelig høyfjellsterreng og jeg var glad jeg hadde hørt på tips og tatt lue under hjelmen. Det trengtes. Den neste timen ble et klart bevis på at «ull er gull» i fjellet. Det var kaldt og grått og blåsende, og attpåtil litt yr i luften. Likevel frøs jeg ikke. Ullundertøy, fleecejakke og goretex skalljakke utenpå der holdt meg tørr og rimelig varm. Sykkelhanskene gjorde nytten siden de holdt fuktigheten ute.

Høyfjellet var flott selv om det var grått. Her og der kunne vi se små reinflokker som beitet eller løp forbi. Fjellene så vi mindre til for tåka lå ganske langt ned i sidene på toppene. Så ble det etterhvert nye runder i kamp mot den allestedsnærværende fjellbjørka. Jeg skjønte imidlertid at jeg hadde lært leksa dagen før, for jeg hadde langt færre alvorlige sammenstøt med bjørka enn på dag 1. «Hurra! Seifur og jeg samarbeider!»

Før jeg visste ordet av det var vi kommet til dagens rastested like ved en hytte. Hestene ble sluppet løs igjen og fikk sin lunchpause. Seifur så sitt snitt til å stikke lengst mulig bort, den luringen.

IMG_4176

Rast for folk og hester. Slett ikke verst i sånne omgivelser, og regnet holdt seg vekk mens vi rastet.

Da vi var i ferd med å pakke sammen etter lunchrasten hørte vi det putret borti skogen. Det var hyttas eier som kom på en tohjulstraktor. Da fikk vi høre at det hadde vært en redningsaksjon på gang i løpet av natta. En eldre kvinne hadde blitt observert i skogen, litt vel tynnkledd i forhold til det fjellet krever på denne årstiden og det var blitt slått alarm. Kvinnen ble heldigvis funnet i god behold, om enn ganske forfrossen.

Etter litt hyggelig prat så fortsatte vi turen. Nå gikk det gjennom litt bebygget område før vi kom inn i det som ble turens mest utfordrende del (OK, vi ser bort fra det med bjørka da…). Vi kom inn i områder med myrer som var så blaute at vi fikk beskjed om å stå av og leie hestene over. Det var rett og slett en viss risk for at hestene kunne synke gjennom enkelte steder. Det gikk heldigvis uten dramatikk. Andre myrer var såpass sikre at vi kunne sitte på hestene og der fikk jeg for alvor se hvor god Seifur var til å finne tørr lei. Når hestene foran meg måtte baske litt, trippet han pent til siden og spankulerte rolig fra tue til tue inntil vi var på tørrere grunn igjen. «Dette kan sikkert du bedre enn jeg,» tenkte jeg og så lenge han ikke vek for langt fra leia de andre tok så lot jeg ham få lov å ta egen vei. Etterhvert lærte jeg meg også å se hvor det så tørrest ut og jeg begynte å skjønne hvor han ville ta leia.

Vi kom til Storerikvollen i sekstiden og ble møtt av Dyrhaug selv som hadde tatt turen opp. Det var egentlig veldig greit for da vi brøt opp etter lunch hadde vi sett at en av hestene haltet litt og det var greit å få second opinion på den. Det ble besluttet at hesten skulle få gå som leiehest uten rytter fram til vi kom til et sted der vi kunne møte bil og tilhenger, så skulle hesten få skyss hjem til ridesenteret siste del av turen.

Vi fordelte oss på firemannsrom. Damene fikk fordele seg på to rom, herrene delte ett. Det ble ikke tid til dusjing før vi spiste så det beste vi fikk til var bytte til inneklær og en kjapp kattevask over vasken. Atter en gang var middagen helt utmerket. Vi startet med aspargessuppe, fortsatte med viltgryte og endte med bringebeærmousse. Det er neimen ikke noe å si på forpleiningen på de betjente turisthyttene.

Da middagen var fortært satte vi oss ved et bord i stueavdelingen og pratet. Vi holdt ut lenger denne kvelden, men undertegnede som hadde sovet minimalt natta før bestemte seg for å ta en dusj i halvti-tiden og da fristet rett og slett senga for mye etterpå. Vel, de andre var nok også trøtte for det gikk ikke mange minuttene før mine to samboere også kom på rommet så freden senket seg raskt over rommet.

På tur i Sylan, dag 1: Klabb og babb

I serien «gammel dame gjør ting hun ikke kan» er vi nå kommet til kapittelet «fjelltur til hest». Jeg fikk tips om turene som Dyrhaugs Ridesenter arrangerer i Sylan av en venninne. Vel vitende om at jeg ikke er den ultimate friluftskvinne så trodde hun at hun fleipet. Jeg tok henne på alvor: «Ja, det høres morsomt ut. Det kan jeg prøve». Hun har senere fortalt at hun var veldig nær på å angre seg…

Jeg er dog vant til å ta en viss risikovurdering før jeg hiver meg ut i ting, og det som talte mot en slik ferieform er det enkle faktum at jeg ikke kan ri. Ikke i det hele tatt, faktisk. Jeg tok et ridekurs som 12 åring, men som man kan skjønne av bloggens tittel så er det litt mer enn et par år siden. Ganske mye mer, når jeg teller etter…

Jeg mailet Dyrhaug, beskrev situasjonen og fikk svar. «Bare kom, vi har flere sånne.»

Jeg konkluderte med at han sikkert visste hva han gjorde, selv om jeg selv var på sviktende grunn. Mannen har lang erfaring med hest og turister og har sikkert vært borti mange varianter av begge slag. Jeg meldte meg på.

Fredag sto jeg startklar. Dvs. det var nå bare så vidt. Siste natta hadde blitt tilbragt på Vekterstua i Tydal for å ha en flying start. Den ligger bare 300 meter fra ridesenteret så det var grei plassering. Men, jeg måtte pakke om litt bagasje, og i det jeg skulle legge de siste rester ned i kofferten så sa det «knakk». I ryggen. Og der sto jeg. Ryggvondt passer aldri, og sjelden har det passet så infamt elendig som en halvtime før starten på en 3 dagers rideferie i fjellet.

Heldigvis hadde jeg ikke fått låsning, så jeg klarte bevege meg noenlunde oppreist. Dermed tenkte jeg at Hr. Dyrhaug fikk være med på risikovurderingen før jeg pinglet ut. Jeg hadde sett fram til dette siden turen ble bestilt i mars og aktet aldeles ikke gi meg uten sverdslag.

De siste rester ble pakket ned og jeg stolpret meg ut til bilen – noe stivt, det må innrømmes.

Fremme på ridesenteret ble jeg stående og vente noen minutter før folk begynte å komme.  Da jeg hilste på Dyrhaug så la jeg fram problemet med kink i ryggen og fikk rimelig greit svar: «Det er vi flere som har. Ryggen har bare godt av å være i bevegelse.» Og det var den saken. Jeg tolket det som at jeg var vurdert som startklar.

Vi ble straks satt i arbeid. «Hent pakksekker der borte og legg det dere skal ha med av klær og toalettsaker i dem. Innesko legger dere øverst så de ikke blir liggende mot hesteryggen. »

Så fikk vi beskjed om å ta med et leietau og bli med for å hente hestene. Nå begynte det virkelig å demre for meg. «Herregud, jeg skal til fjells på en ekte hest i tre dager og jeg kan ikke riiiiiiii?????!!!!!!»

Hestene kom rimelig kjapt på innkalling. Havre har en mirakuløs virkning sånn sett. Så fikk jeg beskjed om å ta med meg to hester og gå tilbake og binde dem fast. To hester??? Jeg???? Jeg gjorde som jeg ble fortalt. Etterpå skjønte jeg at jeg hadde fått de to snilleste. Gamle Eldur på 27 år og tålmodige Seifur på 17. Seifur skrudde straks på sjarmen og gav meg en vennlig liten skubb i skulderen med mulen – «såså, dette går så fint så».  I det minste håpet jeg det var det han ville fortelle. Jeg hadde flaks, jeg ble tildelt Seifur. Greit å få en hest som fikser gamet når jeg er helt grønn sjøl. Vel, flaks og flaks – de vet nok hva de gjør når de tildeler hester og jeg måtte klart ha en som kunne gamet.

Jeg fikk hjelp til å få på hodelag og sal første gangen. Heldigvis husket jeg grunnprinsippene i «hvordan få på hodelaget» fra det fordums ridekurset også så en gang med oppfriskning holdt. Så kom lynkurs i ridning: smatt for å få hesten til å gå, ptroo for å få den til å stoppe, hold forsiktig stramming med tøylene og trekk til den siden du vil gå og uansett hva du gjør så gjør det med rolige bevegelser. Roen smitter over på hesten (og vice versa i mitt tilfelle). Og hold 60% av kroppsvekta i stigbøylene og resten i salen. Så var det bare å sitte opp. Dvs. det er ikke barebare når man har en rygg som krangler og en pakksekk surret bak på salen. Det ble høøøøøyt å løfte høyre bakfot. Jeg kom meg opp, om ikke spesielt elegant. Mer som klatrende melsekk…

IMG_4202

Seifur og meg etter turen. Han var en stø «ridelærer». 

Så tok vi en runde i skogen inne på senteret og fikk litt korreksjoner. Til min glede fikk jeg høre at jeg satt rimelig riktig, jeg måtte bare få ned hælene litt mer. Hurra!!! Ikke helt idiot altså. Optimismen steg. Kanskje jeg ville overleve de neste tre dagene?

Åpenbart strøk vi ikke til eksamen så etter en runde inne på området slapp vi løs på tur. Seifur og jeg som ekvipasje nr. 3 i rekka. Sikkert for å ha rolige forhold foran oss. Senere på turen endte vi litt lenger bak, men helt greit i starten. Det gikk i rolig skritt og fint var det for meg. I tillegg til å holde styr på armer og bein så måtte jeg venne meg til terrenget. Vel er det hesten som går, men jeg måtte jo prøve å hjelpe til, eller i det minste ikke motarbeide ham. Her fikk jeg faktisk hjelp av min lille seilerfaring. Både på båt og hest så er det lurt å holde kroppen mest mulig i loddlinja om underlaget varierer. Jeg tok poenget ganske kjapt. De første kilometrene fikk jeg noen korreksjoner underveis: «Ned med hælene og la hesten få bevege hodet fritt i motbakker.» Etter 10-15 minutter fikk hesten ved siden av meg det for seg at han skulle nedi grøfta og Seifur tok et par ekstra steg. Kjente optimismen stige da jeg på ren autopilot samlet tøylene og ptroo’et litt så han ikke med ett skulle få lyst til å stikke av fort. Selv om det ble et litt brått taktomslag holdt jeg meg i salen. Yay, dette går bra.

Etter et par timers ridning var det på tide med lunchpause. Vi fikk beskjed om å stige av og ta av sal og hodelag og sette hyller på hestene. Og salen skulle vi sette på hodet?

Øh, hæ…?

Salen på hodet? Det ante meg at noe gikk meg hus forbi her. Nærmere forklaring måtte til. Jo, salen skulle settes på høykant på den fremre enden. Da fikk vi luftet undersiden og oversiden holdt seg tørr. Selvsagt. Det er grunner til alt. Hyller? Hva i huleste er det for noe? Jeg måtte snikkikke på de andre og skjønte kjapt at det var «håndjernene» som hang festet til salen. Det er rett og slett lærreimer med en kjetting mellom. Reimene festes løst rundt hestens forbein så han ikke så lett stikker av til skogs. Plundrete greier når man ikke kan det, -jeg måtte få en ekstraleksjon i hvordan jeg fikk åpnet spennene. Det er kraftig lær i de der. De kom på, hodelaget kom av og hestene ble sluppet på beite. Lunchpause for både folk og hester

Mens vi kokte kaffe (alle hadde fått litt ekstra med seg i form av vedskier, kaffe og stativ til kaffekjele) og spiste medbrakte brødskiver så fikk hestene beite og lufte seg. Og vi mennesker ble litt mer kjent. De fleste deltok parvis. Vi var 6 damer i voksen alder og 2 menn, pluss føreren vår. En fin gruppe. Vi kom fort i prat og tonen var god fra første stund. Jeg hadde vært litt bekymret for å være eneste godt voksne sammen med en gjeng hestegale ungdommer, men sånn var det ikke.

Halvannen times tid senere var vi i ferd med å sale på igjen. Denne gang fikset jeg alt selv, til og med hodelaget, men jeg ba om en liten inspeksjon fra turlederen for å sikre at alt var rett på. Det var det, og vi fortsatte.

Det var i løpet av denne dagen jeg fikk mitt første harde møte med fenomenet «norsk fjellbjørk». Det var nok av den og det var ikke til å unngå at det ble lovlig trangt her og der. Ved et par anledninger kom vi så nær en bjørkestamme at det ble konflikt mellom kne og bjørkestamme. Bjørka vant. Og jeg skjønte at det der var faktisk en risiko, for hvis beinet ble hengende fast så ville det nok bli en styrkeprøve mellom hest og bjørk før hesten stoppet, og beinet mitt ville definitivt ikke komme seirende ut av en slik konflikt. Jeg ble flinkere til å langtidsplanlegge manøvreringene etter det, men Seifur hadde sin egen mening om dette med ruter. Han likte nemlig ikke å få gjørme på hovene så hvis det var en mulighet så ville han helst tråkke utenom de mest nedtråkkede partiene av stien.

Da jeg ble klar over den særegenheten ble det enklere for da var det lettere å skjønne når jeg burde la ham følge sitt eget hode og når jeg måtte si fra at «Hei, gutten. Det der går ikke.» Det viste seg nemlig at motviljen hans mot å synke ned var ganske kjekk ved kryssing av myrer. Når de andre hestene sank nedi trippet han pent en halvmeter til siden og fant de tørreste tuene slik at vi holdt oss rimelig på tørt land. Vi ble et bra team etter det.

Utpå ettermiddagen kom vi ut på grusvei og hestene skjønte nok at det snart var slutt på dagens strabaser. Vi slo over i trav, og jeg fikk instrukser for hvordan få islandshest over i tølt. Jeg lyktes i store deler av travetappen. Veldig behagelig, med ett ble det slutt på skumpingen i trav og vi bare fløt framover. Men hvor lenge var Adam (eller i dette tilfelle Eva) i paradis. Etter noen minutter trav fikk vi beskjed om å stoppe og stige av og leie hestene et stykke.

Det var for så vidt greit. Beina hadde bare godt av å røre seg litt, men jeg hadde åpenbart ikke taket på dette med å stige av hesten. Høyre bein hektet seg fast i pakksekken (man blir liksom ikke smidigere med kink i ryggen) og venstre bein ble dermed vrient å få ut av stigbøylen. Dermed røk hele koordineringen og jeg fant meg selv på full fart ned mot bakken i fullstendig ukoordinert klask. Jeg tror jeg landet sånn passe på ryggen og så slo hodet i bakken med et skikkelig smell. Gudskjelov for ridehjelmen. Jeg fikk en liten sleng i nakken, men kjente polstringen i hjelmen gav etter og tok av for støtet. Jeg ble liggende noen sekunder for å summe meg, mens de andre sto bekymret rundt: «Går det bra? Slo du hodet?»

Jo, jeg bekreftet det, men forklarte at hjelmen hadde tatt mesteparten av støtet. Så etter litt forsiktig sjekk av meg selv karret jeg meg på beina. Litt hodepine kjente jeg, men den fortok seg ganske raskt så etter et par minutter var det bare mild murring. Rygg og rumpe hadde klart seg helt fint. Tror en gammel fallteknikk fra tiden jeg trente judo må ha slått inn slik at jeg tross alt  falt pent.

Alt dette førte imidlertid at jeg blånektet å prøve meg på galopp opp siste bakken til Nedalshytta. Et fall om dagen får greie seg og jeg var slett ikke sikker på at galopp, uerfaren rytter med kink i rygg og smell i skalle var noen god idé. Herakles med rytter, samt Seifur og jeg valgte å trave i forveien, før de andre slapp løs hestekreftene. Eller, når sant skal sies så hadde ikke Herakles og Seifur stemmerett i den saken, de hadde nok mer enn gjerne galoppert.

Opp kom vi, både folk og dyr og prosedyren fra lunch ble repetert. Av med pakksekk og sal, gripe hyllene og leie hestene opp i beiteområdet så på med hyller og av med hodelag, og vi mennesker kunne gå ned og konkurrere om å bli «snilleste gutt på sovesal en». Vi fikk nemlig anvist plass i sovesal i kjelleren. Den var helt grei den, men kald. Det var litt ugreit for meg som kunne tenkt meg å legge meg nedpå noen minutter for å strekke ut ryggen og hvile hode/nakke litt etter rundkastet, men ikke noe å gjøre ved det. Jeg pakket ut lakenpose og innetøy og stilte meg i dusjkø. Vi hadde heldigvis tid til en rask dusj før middag.

Jeg garanterer – etter en dag med fysisk aktivitet (det ER ikke bare å sitte i ro på hesten når man rir i terrenget, nemlig) og kjølig høstvær med litt yr innimellom så var det lett å bli salig når man kommer inn i varm hytte og får servert en utmerket treretters bestående av soppsuppe, karbonader og til dessert riskrem med rød saus. Vi inntok riktignok stuedelen og ble sittende og prate og etterhvert nynne til da turlederen grep gitaren og satte i gang med å spille og synge. Jeg klarte å holde ut så jeg ikke var den første som gikk ned og la meg, men 10 minutter etter førstemann var gått ned takket jeg for meg og gikk ned, tok en rask tannpuss og fant lakenposen. Sjelden har det vært SÅ godt å legge seg.