Halvveistilhundre

Førstehjelp

Google er din venn – og min. Iallfall så lenge det ikke dreier seg om sykdommer, for da tar den mer livet av meg. Jeg lar meg nemlig påvirke til å «få» alle sykdommer fra A til Å hvis jeg drister meg til å lese for mye.

Men i går googlet jeg altså før jeg dro på trening. Søkeordene var «såre muskler». Det ble mye uaktuelt, kan man trygt si. Det kan f.eks. godt være jeg har fibromyalgi eller noe sånt. Gudene skal vite det er nok ømme triggerpunkter rundt om på skrotten her. I så fall er det sikkert best jeg ikke vet om det. Men – midt mellom alle de potensielt kronsike lidelsene som kan gjøre vondt så fant jeg altså en artikkel om massasje. Massasje etter trening reduserer stølhet etterpå.

Den var verdt å prøve, syntes jeg. Nå er jeg ikke så heldig at jeg har massør i heimen, men jeg har elektrisk massasjepute. Etter trening (yay, jeg klarte å økte vekten på knebøy litt) så bar det hjem til sofaen – og puta. Jeg startet med legger og jobbet meg gradvis oppover til nakken. Sistnevnte er ikke helt enkel å få tak på med den puta, men jeg gjorde mitt beste.

Jaggu kjennes det ut til å ha virket. Til tross for en ganske god treningsøkt i går så er jeg vesentlig mindre sår i muskulaturen i dag. Litt støl her og der er jeg jo, men det er da også meningen, så det kan faktisk se ut som trikset har virket. Jeg kommer definitivt til å prøve det flere ganger.

Overtrent? Jeg?

Jeg skjønner det ikke er mulig rent fysiologisk. Jeg trener ikke sååå tungt eller langt eller noe som helst. Ikke trener jeg så ofte heller. Medmindre noe kommer i veien blir det riktignok 4 ganger i uka, men det betyr også 3 restitusjonsdager, hvilket burde være evig nok ut fra intensitet og lengde (eller mangel på sådan) på øktene.

Likevel skrangler kroppen. Et kne knirker, en ankel hangler og skuldrene er ganske gode på å protestere de også. I tillegg kjennes muskulaturen i beina «sår». Det er ikke egentlig gangsperre, men det er enda mindre «skadevondt»- det bare murrer. Hele greia er merkelig og jeg får det ikke til å henge sammen med noen som helst logikk om hvordan kroppen burde oppføre seg.

Etter 3 år med trim og trening og fysisk aktivitet burde jeg virkelig tåle såpass. Men fakta gjenstår, jeg skrangler. Så jeg er altså blitt enig med meg selv om å prøve å «avskrangle» meg de neste 3 ukene- jeg går ned til 3 økter pr. uke og ser om det bedrer seg. Får heller ta sikte på en gåtur eller noe slikt den 4. dagen. Bedrer det seg ikke, så vet jeg i det minste at det ikke har sammenheng med trening og at det bare generelt er skranglete skrott det dreier seg om . Bedrer det seg, så sliter jeg litt, for jeg vil jo gjerne fortsette med den frekvensen jeg har innarbeidet. En gang i uka med hhv. løping eller styrke blir liksom litt i minste laget synes jeg.

Vel, neste helg får jeg flying start på 3-treningsregimet ettersom jeg er bortreist i helga så de to helgetreningene utgår. Så får vi se hvordan det føles etter det. For et par uker siden så tok jeg meg jo en fridag midt i uka og det hadde bra effekt virket det som, for det var mye mer sprett i meg da jeg kom tilbake på trening i helga.

På den annen side håper jeg altså det ikke er løsningen, sånn egentlig. Har ikke lyst til å trappe ned nå når jeg er i anstendig form.

Bokstaven K

For tiden har jeg et anstrengt forhold til bokstaven «K». Det har med ett slått meg at den finnes både i «kg» og i «kcal». Som ikke det er nok så omtales den også som «kilo» i det fonetiske alfabetet. Takk skal du f…meg ha, sier jeg bare.

Saken er nemlig at jeg sliter med å få vekk de 5 kiloene  som klistret seg på sidebeina i fjor sommer og som syntes å formere seg en smule i jula. Av en eller annen grunn har de altså ikke villet av til tross for kaloritelling og trim utover høsten og våren. Ikke før nå sist søndag! Da hadde mirakuløst nok et av de forhatte kiloene fjernet seg fra mitt legeme. Det var på tide. Jeg satser optimistisk på at det ikke er vannvekt og at noen få realkalorier er forsvunnet.

Jeg har lenge vært klar over at jeg antakelig må fortsette å telle kalorier resten av livet. Stort sett går det bra, men enkelte dager -som i dag- blir jeg inderlig og ettertrykkelig lei. Her kommer man hjem fra jobb og må ha mat og så sitter man pokker meg og har skyldfølelse fordi man langer innpå en hel minibaguette. Grov sådan. Enda hadde det nok vært plass til et par – tre brødskiver ettersom dagens middag, inntatt i kantina på jobb, var torsk.

Men det går altså ikke, for kaloritellingen tillater det ikke. Det ble med den ene baguetten, 2 skiver ost (råflott) og litt lettsyltetøy. Jippi, liksom…

Vel, takket være torsken viste det seg å være plass til et beger yoghurt nå i kveldstimene også, men tanken på å fortsette telleregimet i de neste 36,7 år (jeg forutsetter her at jeg når alminnelig gjennomsnittsalder for kvinner før jeg tar kvelden permanent) eller så får meg ikke til å slå stiften av pur glede akkurat.

Kort sagt:Pokkers kg, kalorier og kaloritelling. Sånn er det med den saken!

Ferie planlegges

icelandic_horse_2011-05-28

En slektning av feriens fremkomstmiddel? (Bilde: Wikimedia Commons)

Så har man da tauet inn ferien. Jeg skal på tur i sommer. Til fjells. Med hest. Det vil vel strengt tatt si at hesten skal til fjells med meg, ikke omvendt…

Vel, uansett, bekreftelse på bestilling kom i går og depositum er betalt, så nå er det bare å gruglede seg. «Grue» delen går mest på at jeg mistenker 3 dager til hest når man ikke er vant til denslags kan medføre visse…ømme legemsdeler. Det viste seg for  øvrig at jeg var lur som bestilte så tidlig, selv om jeg har aversjoner mot planlegging,  for den turen jeg helst ville ha tidsmessig var fulltegnet allerede. Får håpe jobben sier seg enig i mitt valg av ferietidspunkt, men de pleier ikke være vanskelige så jeg skal ha ekstrem uflaks for at det blir innsigelser denne gangen. Bank i bordet – flaks og meg er generelt sett inkompatible enheter.

«Glede seg» delen leder heldigvis (ellers hadde det vært dårlig ferievalg) og jeg ser fram til å se fjellet fra hesteryggen, selv om det med min flaks hva værguder angår formodentlig blir ridetur i gummistøvler og oljehyr. Lurer på hvordan det ser ut med sydvest på ridehjelmen???

Men jeg  er effektiv. Jeg har prøvd meg  på påskeferieplanlegging også. Det blir riktignok

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Påskeferiehytta «mi», dvs. en av dem er. Bilde: turanbefalinger.com

kort feriering, men jeg skal altså prøve meg på tur da også – om enn på apostlenes hester ved den anledning. I fjor høst hadde jeg planer om å gå til DNT hytta «Nye Skåpet», men av forskjellige grunner så måtte jeg avlyse. I helga sjekket jeg med turistforeningen når man kan tenke på å dra dit på vårparten og fikk beskjed om at fra april var det rimelig greit å ta seg fram dit. Som kjent er påsken ganske sen i år så konklusjonen var grei: jeg snører min sekk og inntar skåpet.

Ser fram til den turen også – hvis jeg bare finner fram. Jeg skal naturligvis ha med både GPS og kart og kompass, men jeg har en lei evne til å rote med veien uansett hvor jeg er. Heldigvis klarer jeg alltid å rote meg tilbake igjen om jeg ikke finner fram dit jeg skulle, så dette kan fort bli skikkelig blåtur. Men jeg satser på god stimerking og at kompasset og jeg fikser resten.

Helt i tåka

img_3833

Topptur! Men det ser aldeles ikke slik ut på DNT sine sider…

Siden det pøsregnet i går så utgikk lørdagens joggetur fra programmet. Det ble styrketrening i stedet. Den ekstra hviledagen jeg la inn i forrige uke da alt i kroppen knirket (begge skuldrene, et kne og en ankel) hadde åpenbart gjort underverker for jeg klarte samtlige «stangøvelser» og fikk til og med lagt på litt vekt på frivendingen.

Dermed sto jogging teoretisk sett på programmet i dag, for da var det i det minste blitt oppholdsvær. Problemet er bare at beina mine ikke liker jogging dagen etter en styrkeøkt. Dermed la jeg alternativ plan: Topptur.

Det er en topp her i distriktet som jeg mange ganger har tenkt på å gå til, men jeg har aldri kommet så langt. I dag aktet jeg å endre på det. Værgudene ville det litt annerledes. Hva ER det med meg og turer og vær. I fjor sommer holdt jeg på å regne  vekk på Hardangervidda, og nå skulle jeg altså på tåketopptur? Som alle vet er tåke i fjellet ikke noe særlig, så jeg ventet til det hadde lettet en god del før jeg satte avgårde, selv om vi ikke akkurat snakker høyfjell her. Tanken var god, resultatet heller labert for straks tåka la merke til at jeg la på tur så senket den seg igjen. Det viste seg imidlertid at deler av ruta

img_3831

Her er det sikkert pent – dersom man ser noe som helst. 

gikk langs grusvei, og stien var svært godt merket så jeg tok sjansen på å gå til tross for tåka ettersom jeg hele tiden hadde sikt et par merkestaver framover. Så jeg kom meg da til topps etterhvert uten å tulle meg vekk, hvilket må være noe i retning ny personlig rekord. Som regel klarer jeg jo å rote til et eller annet underveis.

Vel oppe på toppen fikk jeg også tatt dagens formiddagskaffe, som vel var blitt nesten ettermiddagskaffe før jeg var oppe.

Helt greit med en liten rast, men jeg lurer fremdeles på hvordan utsikten der EGENTLIG er? Kaffe ble inntatt og en medbragt Atkinsbar ditto (fyttikatta så seige de barene er) og så…kom regnet.

img_3838

Kaffe må til uansett vær og føreforhold.

Jeg skulle tydeligvis ikke spares for noe som helst på denne turen, men værgudene hadde forregnet seg litt for den vatterte jakken jeg brukte er faktisk forholdsvis vannavstøtende så den eneste fuktigheten kom i grunnen pga. at jeg svettet på tur opp. Hah! 1-0 til meg på den.

Nedturen gikk på rekordtid og jeg klarte jammen holde meg på beina hele veien også. Akkurat det er jeg ikke lite stolt av i grunnen for stien var både våt og sleip og gjørmete – muligens i omvendt rekkefølge.

Alt i alt en vellykket trimtur, til tross for umedgjørlige værguder, men jeg kjenner på meg at det må bli en tur til dit opp – fortrinnsvis på en klar høstdag.

 

Maratonshopping

b139w-r_250547017_graa_1

Tigths nr. 1. Rimelig viltert mønster.

Mer eller mindre bokstavelig talt faktisk. Etter 4 år med rimelig jevnlig bruk begynner favorittightsene å bli litt saggete både her og der. Ikke bare litt, faktisk. Og løpejakken har mytteritendenser. Dvs.  jakken fungerer fint, men glidelåsen er rett og slett en anelse humørsyk. Det har vært tider jeg har lurt på om jeg må klippe meg ut av jakken etter en løpetur.

b139w-r_250544017_blaa_1

Tights nr. 2. Samme modell som nr. 1, men i svært frisk farge…jakken etter en løpetur. 

Altså har jeg vært i modus «fornyelse». I går skred jeg til verket med målbestemt mine. Det ble handling av 2 stk. tights og 1 ny løpejakke. Dessuten så jeg en shorts på salg, så den fikk også være med i handlekurven. Jakkekjøpet ble forresten en interessant affære. Den første jakken jeg fant som passet godt hadde akkurat samme mønster som tights nr. 1. Ikke noe galt med mønsteret som sådan (hey, jeg kjøpte det jo, ikke sant…?) men med samme livlige mønster på både jakke og tights så må jeg innrømme det ble en anelse intenst.

Jeg skal tross alt ikke sende forbipasserende bilister rett ut i grøfta med kvalme, pga. de ser en lett dissende og nå også boblende meg jogge langs veien. Litt hensyn får man ta til sine medtrafikanter.

a124w_250552016_graa_1

Den endelige jakkeløsningen.

Dermed ble det litt fintenking før jeg landet på rett jakke. Boblemønster var definitivt ute av planen. Rosa jakke er ikke helt meg – selv om jeg faktisk har en allerede (kjøpt på salg). Det ble jakken med «røykmønster» . Den er det såpass mye svart på at den er noenlunde nøytral, og de grå tonene i «røyken» går greit nok sammen med «boblene» i tightsen.

Både jakke og tights ble behørig prøvd i dag og tightsen var like god som da jeg prøvde den på, og jakken var faktisk bedre å løpe i enn det jeg trodde den kom til å være. Full klaff, altså.

Som om ikke det var nok, så la jeg veien innom IKEA og kjøpte med meg gulvteppe på vei hjem. Jeg har «bare» bodd her i 15 år eller så, men gulvteppe har enda ikke kommet inn i mitt hus. Litt treg? Jeg? Vel, uansett, gjennom vinteren så har tanken innimellom slått meg at det ville vært litt lunere med et teppe på gulvet. Ikke at jeg har det kaldt, men likevel – gulvet kan være litt kjølig på vinters tid.

Så… jeg tror «maratonshopping» dekker gårsdagens akiviteter rimelig bra.

 

 

Jeg- en knehøne?

I dag passer jeg karakteristikken perfekt: svak, karakterløs person. Og årsaken er…? Ganske riktig, jeg har et småvondt kne, og etter mange år med knetrøbbel så får det frem feigingen i meg fortere enn fortest. Den feigingen er for øvrig ganske nær overflaten til enhver tid, -bare gi meg et helseleksikon så dør jeg av alle sykdommene der fra A til Å. (Sliter litt med å dø av «flis i fingeren» riktignok.)

Altså, jeg liker ikke vondt kne – spesielt ikke når det er det høyre ettersom det gav meg nesten konstante problemer fra jeg var 17 til jeg var 45. Dermed ble det også pinglete joggetur i kveld. Jeg satset på intervalltrening ut fra logikken om at «det gjelds som løping», men egentlig løper jeg bare 1/3 av tiden og det må bare være mindre belastende for knærne – tror jeg. Akkurat ja, det ble det til og med flertall av de knærne, selv om det bare er det ene som krangler. Jeg får trøste meg med at jeg kom meg ut en tur i det minste. Faktisk nesten 5 km. OK, 4,7 da hvis man skal tro Endomondo.

Dessuten har jeg meldt meg på sommerferie. Altså, det jeg har meldt meg på er den turridningen som jeg nevnte i forrige innlegg. Den som intet våger, intet vinner. Jeg kontaktet ridesenteret og fikk beskjed om at erfaring ikke var nødvendig og at det nok skulle gå bra. Så da satser jeg på snill hest og litt flaks. Jeg tror det blir innmari morsomt faktisk.

Akkurat det får meg til å lure litt på om jeg kanskje har skrytt på meg litt for høy knehønefaktor? Det kan ikke bestrides at jeg er en naturlig sofagris som har mitt naturlige habitat enten i en god lenestol foran peisen, eller makelig henslengt i sofaen med en bok – det være seg god, eller mindre god. Likevel prøver jeg å dytte meg selv ut fra komfortsonen og har faktisk gjennom mitt drøyt halve centennium (ble latinen riktig der, mon tro?) på jorden forsøkt en del ting som egentlig ikke burde være kompatible med knehøne – eller sofagris for den del.

  • Judo. Min ungdoms sportslige utskeielse der jeg faktisk klarte å «holde ut» i nesten 5 år, helt til jeg ødela det før nevnte kneet. Det var faktisk moro helt til jeg kom såpass langt opp i gradene at jeg følte jeg burde kunne prestere noe.
  • Miniatyrskyting. Kort karriére som skytter da jeg kom ut i min første jobb. Det var en del skyttere på stedet der jeg jobbet og de drev og fleipet med at jeg burde bli med og prøve. Jeg tok dem på ordet, og til deres store forskrekkelse traff jeg faktisk målskiva. Det er vel det eneste jeg har prøvd som jeg har følt jeg har hatt et snev talent for.
  • Karate. Nok en kort karriére. Etter et år og to graderinger, så fikk jeg en smell i en hånd. Den ble aldri helt seg selv igjen og dermed følte jeg heller ikke at jeg kunne begynne igjen.
  • Seiling. Joda, jeg prøvde meg på det også som et ledd i en litt forsinket 40-års krise. Det falt vel ikke helt heldig ut, men var en interessant opplevelse så lenge den varte. (Hendelsene er nærmere beskrevet i tvillingbloggen min «Dra te’ sjøss«). Det er kanskje ikke så sært, men når man går til det skritt og skaffer seg egen båt som man skal prøve å håndtere alene, så blir det litt tøffere. Eller dummere, hvis man nå absolutt MÅ fiske fram realismen i prosjektet.
  • Løping – som beskrevet i herværende blogg. De gærne har det godt -så lenge knea holder…
  • Og nå vurderer jeg altså å gi meg ridning i vold, om enn ikke som hobby. (Men jeg må innrømme jeg har smugkikket på turridning på Island og i Irland altså, selv om jeg først vil prøve meg på de to dagene i norsk fjellheim. Jeg trenger jo ikke hive meg ut på det aller brådypeste, liksom.)

Men, jeg merker altså når jeg lister opp dette her at de idrettene/aktivitetene jeg har forvillet meg innom ikke nødvendigvis er det man forbinder med knehøner og sofagriser sånn i det daglige. Er det en skjult eventyrer som prøver å trenge seg ut her, mon tro?

 

Klær skaper (sinte) folk

Løpejakken min er furten. Den furter faktisk veldig i glidelåsen sin, så da jeg her om dagen kom over en riktig så fin løpejakke på nett så kom jeg til at jeg nok kunne fornye den. Ved et par anledninger har jeg nemlig vært faretruede nær å måtte klippe meg ut av jakken når glidelåsen har kilt seg.

Vel, jeg hev meg over nettet og bestilte. Alt gikk greit helt til jeg så forsendelsesmuligheter: PostNord.

Alle som sender via PostNord klarer nemlig å få sendt pakkene mine til feil utleveringssted uansett hva jeg krysser av for som utleveringssted. Skepsisen var stor, men jakken fin, så jeg tok sjansen. Kanskje virker valget hos DENNE nettbutikken? Så jeg krysset av for utleveringsstedet som ligger rett over gata og håpet det beste.

Selvsagt gikk ikke det bra. Hentemelding kom i går – hentes hos utleveringsstedet som stort sett stenger før jeg er hjemme fra jobb, og som ligger på motsatt side av byen (ikke at det siste er stor krise i en småby, riktignok.)

Og jeg ble øyeblikkelig sur, og klagde til nettbutikk og PostNord – som som vanlig skylder på hverandre. Vel, i dag er det torsdag og langåpent, så jeg fikk nå hentet pakken  – også som vanlig med en klagesang om PostNords ferdigheter. Der fikk jeg for så vidt litt trøst ettersom damen i skranken kunne fortelle at hun ganske ofte må på mitt foretrukne utleveringssted for å hente pakker som hun bestiller og som leveres av PostNord – til tross for at hun altså selv jobber på et utleveringssted… Jeg foreslo derved kjapt at vi måtte utveksle nettbutikker slik at vi kanskje kan få pakken til rett sted en gang i blant i det minste. Hun tok det med godt humør. Dessuten forklarte jeg at det var PostNord som sådan og ikke dem som utleveringssted jeg var irritert på. De må jo bare levere ut pakkene som kommer dit, ikke sant?

Vel, pakke kom og jeg skrev min siste oppdatering (trodde jeg) til nettbutikken, bare for så å oppdage at jakken var i størrelse XS. La meg si det slik: jeg er IKKE XS. Og det jeg mente jeg bestilte var jakke i størrelse L. En nærmere inspeksjon av ordrebekreftelsen viser at den burde jeg nok ha lest bedre, for der står det faktisk XS – skjønt gudene må vite hvordan det er kommet dit. Uansett hvordan man snur og vender på det så er det et stykke mellom L og XS også i en listing av størrelser, så jeg sliter litt med å tro jeg har trykket sååå feil – og jeg har definitivt ikke trykket så optimistisk med vilje.

Altså – et mysterium, men jeg kan vel ikke offisielt skylde på annet enn at jeg selv har svimet til akkurat den delen. (Du og du så gjerne jeg skulle finne noen å skylde på akkurat der.) Men -XS er ut. Det går ikke, så returlappen ble klistret på og jeg ilte over gata for å levere på «min» PostNord. Som selvsagt tok mot pakken med et smil og forsikret at «den returen skal vi fikse». Jeg må medgi jeg halvveis hadde ventet jeg måtte dra tvers over byen for å levere den der jeg hadde hentet den.

Så jakke er på vei hjem igjen og nettbutikk har fått beskjed om at de trenger aldeles ikke sende erstatningsjakke dersom det betyr jeg må fly byen rundt etter den.

 

 

Jeg må innrømme jeg er spent på å se hva de svarer.

På nye (tur)stier?

Kanskje det? Riktig nok har jeg ikke kommet meg på de stiene enda, og kanskje kommer jeg heller aldri så langt, men forundersøkelser kom som følge av en chat med en venninne i går kveld, der jeg slengte ut at jeg kanskje kom til å ta en tur i Sylane en eller annen gang.

«Hvorfor melder du deg ikke på tur med Dyrhaug Ridesenter

Kommentaren var definitivt ment som en fleip. Som kjent er ikke jeg noen villmarkens datter. Men det hørtes faktisk morsomt ut. Jeg sjekket nettsiden og fant at det er mulighet for både helgetur og tredagerstur. (En uke ville blitt i lengste laget for en nybegynner.)

Minuset med denne planen er imidlertid fremkomstmidlet: hest. Altså, jeg har ingenting mot hester. Det er flotte dyr. Men jeg kan ikke ri, og DET må sies å være et minus i denne sammenhengen. Et ganske alvorlig minus, faktisk. På den annen side så vet jeg foran og bak på en hest, og jammen vet jeg ikke opp og ned på en også. Jeg har noe ufrivillig studert undersiden av en islandshest i barndommen. Jeg gikk ridekurs og hesten stoppet – noe jeg ikke gjorde. Dermed lå jeg på rygg i ridebanens eneste søledam og kikket opp på hesten. Antakelig var jeg mest forvirret av oss. En bekymret ridelærer kom ilende til og spurte: «Du slapp vel ikke tøylene???» Nope, det hadde jeg faktisk ikke gjort. 1-0 til meg på den.

Men, det er altså et langt stykke fra et 10 timers kurs som tolvåring til å påstå jeg kan ri som 52 åring. Veldig langt. Ikke desto mindre, slike turhester er sannsynligvis plukket ut pga. sikker fot og stødig gemytt så de er nok vant til å ha allslags tullinger på ryggen – inkludert uerfarne femtiåringer, så det er ikke sikkert det er kroken på døra.

Jeg lar skjebnen og kompetansen råde. Ridesenteret er kontaktet pr. mail og jeg har beskrevet mine kvalifikasjoner (eller snarere mangel på sådanne). «51 årig dame i normalt god fysisk form. Ikke fjellvant og kan ikke ri, men har sittet på en hest noen ganger i ungdommen så jeg skal ha lært det aller mest grunnleggende.»

Vi får se hva de sier. Er jeg et håpløst tilfelle, så får jeg slå meg til ro med det, men finner de at det er forsvarlig å ta meg med, så kan det godt være at 2-3 dager av årets ferie blir tilbragt på hesterygg i Sylane.

Skranglekasse

Hva har folk og biler til felles? Vel, etter min mening så transformeres begge deler fra nypolerte, spreke enheter (OK, vi kan se bort fra «sprek» i mitt tilfelle, for jeg var absolutt ikke sprek i ungdommen) til gamle skranglekasser.

I dag er jeg på skranglekassestadiet.

Det er en stund siden jeg har prøvd meg på løpe langt, -eller halvlangt om man vil. I dag fikk jeg ånden over meg og bestemte meg for å ta en tur på 6-7 km. Det skranglet veldig etterhvert. Aner ikke hva det er men ca. halvveis begynte høyre kne å ymte frampå om at «dette er da ikke greit i det hele tatt». Det fortsatte det med sånn innimellom resten av turen.

Jeg er ikke entusiastisk. Jeg sikter meg jo inn på et par halvmaraton i år så noe av det siste jeg ønsker meg er i grunnen et skranglete kne. Jeg merker også at kondisen har lidd litt av vinteren, til tross for intervalltreningen jeg tar innimellom. For å si det enkelt: gjennomsnittshastigheten min på turen var ikke noe å skryte av. (Dermed gjør jeg heller ikke det…) Vel, i det minste har jeg jogget jevnt og trutt gjennom hele vinteren så jeg starter ikke helt fra grunnen av. Alltids noe.

Dessuten var det egentlig litt greit med en langtur selv om det tok litt lenger tid enn jeg hadde håpet. Godt å få litt frisk luft på en lørdag.