Halvveistilhundre

Uplanlagte pauser

Så er det atter en gang uplanlagt pause i prosjekt «trim».

Jeg hadde optimistiske planer for jula og tok med både joggesko og varmt joggetøy på juleferie, men virkeligheten innhentet meg før jeg kom stort lenger. 2. juledag måtte det måkes brøytekant og dermed ble det en uke med usedvanlig stiv rygg på meg. Etter et beinbrudd i sommer så har min mor fått installert et par slike «handicaparmlener» på toalettet og de står der enda. Det var jeg fryktelig glad for et par dager, selv om mor ikke lenger har bruk for dem…

Trimmen ble dermed begrenset til noen spaserturer i fint vintervær. Ikke verst det heller, men skulle liksom hatt litt mer.

I romjula begynte også nesen min å krangle, dvs. jeg håpet det var den. Det kjentes ut som bihulebetennelse, men litt for langt «ned» om det gir noen mening. Dermet fryktet jeg rotspissbetennelse i en tann. Jeg har hatt det før (et par gamle rotfyllinger som kan krangle) og syntes det liknet mistenkelig mye, selv om symptomene var mildere enn det jeg har hatt før. Jeg bestilte tannlegetime. Et røntgenbilde ville nok avklare situasjonen.

Det gjorde det. Rotspissbetennelsen var et faktum og tannlegen min konsulterte senterets ekspert. «Det må behandles. Vi snitter opp tannkjøttet og går inn forfra og renser opp og fyller i. Vil du jeg skal sette opp en time til deg eller vil du gjøre det med en gang?»

????

Det er da aldri noe som går SÅ fort, men det viste seg at spesialisten faktisk hadde en ledig time der og da og operasjonen ville ta ca 45 minutter.

«Ta det med en gang, så blir jeg ferdig med det.»

Det gjorde de, og 10 minutter senere lå jeg makelig tilbakelent i stolen mens tannlegen brukte meg som nålepute. OK, jeg er ikke den som klager over MYE bedøvelse. Hele greia gikk rimelig smertefritt for seg og førti minutter senere sto kredittkortet, en bunke resepter, en ispose og jeg klar i resepsjonen på vei ut. Det ble en fornøyelig affære. Trygdekassen dekket åpenbart ca. halve behandlingen så jeg slapp med et (til tannlegebehandling å være) minimalt beløp.

«Så kan du ta det med ro resten av dagen.»

«Eh, vel, jeg må tilbake på jobb faktisk. Jeg har to møter til, og det ene kan jeg nok avlyse greit men det andre er det litt verre med. Men jeg har kontorjobb altså, så det er ikke noe fysisk tungt.»

«Hm, du høres ut til å være en hardhaus. Men ta det med ro når du kommer hjem da. Det er tross alt snakk om et kirurgisk inngrep her.»

Grei skuring. Jeg føk innom apoteket og fikk med meg de nødvendige remedier derfra (antibiotika, skyllemiddel og smertestillende) og kjørte tilbake til jobb igjen. Man kan si det slik at jeg vakte en viss oppsikt da jeg kom anstigende, med en diger ispose presset mot kinnet.

«Det var ikke jeg som gjorde det,» kom det kontant fra kollega moroklump.

Jeg beholdt isposen til den knapt avga kulde. Når man er aleneboer er det greit å fiske litt medlidenhet når man kan, og bortsett fra det så er jeg stor fan av nedising av alt fra brannskader til muskelstrekker. Supert virkemiddel på alt som påvirker bløte deler, og kunne det forhindre meg fra et solid bollekinn så  – vel- på med isen.

Jeg holdt ord. Det ble en rolig ettermiddag med Netflix og sofa.

Forøvrig gjorde isen susen – kun en synlig verandaleppe i dag. Kinn er nesten ikke hovent og betennelsen på retur. Litt sår i tannkjøttet og leppa der stingene sitter, men ikke mye å skryte av hvis man skal snakke om smerte, så jeg tenker de smertestillende trappes radig ned utover dagen. Blir en i kveld og kanskje en i morgen kveld og så får det være.  Får ta det rolig i dag også så får det bli en skikkelig spasertur i morgen om ikke annet.

 

 

 

Reklamer

I salen igjen

Denne helga har jeg virkelig kommet meg i salen igjen, både i bokstavelig og overført betydning. Gårsdagen ble brukt til å dra på tur med (eller på? ) en av mine nye firbente venner. I dette tilfellet er jeg riktig nok ikke så sikker på det med «venner» for den hesten jeg hadde i går liker meg ikke. Garantert. Han furter bare han ser meg og bittet vil han aldeles ikke ta og han nektet å gå ut av boksen da vi skulle ut i ridehuset og stige opp.

Full nekt på alle fronter altså.

Men ut måtte han og til skogs bar det. Heldigvis streiker han ikke totalt når vi er ute, men  spesielt villig til å slå over i tølt var han ikke. Det hadde kanskje hjulpet hvis vi hadde hatt litt lengre strekning til tølten, men siden det er nybegynnertur så går det bare «fort» på kortere strekninger.

Vel, til trøst gikk galopp helt fint. Muligens fordi han skjønte han kom seg raskere tilbake til stallen da?

I dag var det en noe mindre bokstavelig sal som ble inntatt, nemlig treningssalen. Jeg har jo vært nærmest ute av drift i tre uker nå, dels pga. jobbreise midt i to av ukene og dels pga. solid forkjølelse den tredje uka. Ser liksom ikke poenget med å hangle rundt og potensielt smitte andre når jeg er sånn passe sylta. Helt greit å komme i gang igjen nå, så snart jeg hadde klart å forsere dørstokkmila. Måtte det bare holde seg sånn framover.

Sirup

Trim går tregt for tiden. I dag hadde jeg min første joggetur på et par uker. Det var egentlig ikke så verst da jeg kom i gang, men jeg gjorde med vilje turen kort. Ikke vits i å legge avgårde på langtur etter stopp på et par uker.

Det ble…2,5 km. Ja, jeg vet – latterlig kort tur, men et sted må man begynne. Den gode tingen var at kneet trøblet mindre enn vanlig, og det enda jeg rotet meg opp i en skogsvei som endte i en temmelig gjørmete og ulendt sti et øyeblikk. Muligens har de par ukene med påtvunget hvile grunnet reising og forkjølelse og sånn vært bra for den delen av skrotten i det minste? Håper det, for jeg savner løpingen slik den var i fjor.

Spørs om det blir en tur på treningssenteret i morgen. Har egentlig lyst til å gå tur og få frisk luft, men hvis yr har rett så er værgudene lite samarbeidsvillige. Litt regn eller snø er for så vidt greit nok, men plaskregn kan jeg styre meg for hvis jeg skal sette beina på noe annet enn asfalt og hartrampet grusvei.

Jeg får vel se hvor ille det virkelig blir før den endelige avgjørelsen tas. En eller annen form for bevegelse blir det iallfall.

 

Til skogs

Ingen ridetur denne helga. Kroppen streika, dvs. forrige søndag begynte snyteskaftet å varsle «forkjølelse i emning» og det viste seg å ha rett. Mandag var jeg temmelig snufsete og tirsdag temmelig sylta. Ingen vits i å melde seg på ridetur da, spesielt ikke siden jeg må kjøre «mil etter mil etter mil»,

Jeg forble i nærområdet.

I og for seg greit av flere grunner ettersom jeg fredag hadde lengste arbeidsøkt sammenhengende på mange år. Var litt trøtt i trynet lørdag morgen, kan man si og kjenner det henger igjen littegrann i dag også.

Men luft og trim må man jo ha så jeg oppsøkte ut.no og fant meg en passende rute i nabolaget, så å si. Den lille rundturen viste seg å bli bortimot en mil til sammen faktisk.

crispi-mylla-mid-sort-orange-1_orig

Nytt fottøy for småturer. Crispi igjen , selvsagt

Mye av turen gikk heldigvis på vei, for jeg var litt treg til å komme meg ut av stua så jeg kom litt sent i gang. Det skumret faktisk litt da jeg var på vei ned mot bilen igjen.

Har vært på shopper’n igjen og handlet meg et par turstøvel «light» som måtte prøves. Siden joggeskoene mine for det meste er reservert for asfaltløping og jeg ikke vil ødelegge sålen, samt at jeg ikke har spesielt lyst til å gli og ramle på rattata når jeg vaser rundt i skauen, så har jeg de siste årene brukt fjellstøvlene ved slike anledninger – også på småturer i nærmiljøet.

Siden nevnte fjellstøvler er ganske tunge og solide (de er vel noe henimot 10 år gamle) og dessuten er forfremmet til ridestøvler også, så fant jeg et påskudd til å kjøpe meg et par lettere sko til småturbruk. Valget falt på Crispi Mylla, ettersom foten min er veldig fornøyd med Crispi sin lest. Har ikke hatt antydning til gnagsår i mine trofaste fjellstøvler (Crispi Beito) og dermed satt det langt inne å velge et annet merke. Jeg tok sjansen og handlet på nett, ettersom ingen i mils omkrets fører Crispi lenger, og det viste seg at Mylla var rimelig lik Beito i størrelsen. Altså suksess i første forsøk.

Det ble 9,7 km tur og Mylla leverte. Ikke tegn til gnaging noe sted. Men de er litt vide. Jeg kjøpte dem med vilje litt store for at tåa skal ha littegrann ekstra plass i nedoverbakke. (Samme prinsipp ble brukt for fjellstøvlene.) Det er egentlig helt greit. Da kan jeg kjøpe et par OK innleggssåler til dem. Fjellstøvlene gikk fra «gode» til «fantastiske» da jeg kjøpte støtdempende halvsåle da jeg hadde betennelse i hælen for 2 år siden, så jeg kan godt ha et par såler i disse også. Tror jeg denne gang skal prøve å finne noen som både gir bedre demping (Vibramsålen er hard…) og muligens litt ekstra støtte for fotbuen også. Får ta en tur i morgen og se hva den lokale sportsbutikken kan by på i så måte.

Forresten, min vane tro «gikk jeg meg vill» i dag også, men ikke så veldig vill. Jeg var kommet ut på vei og oppdaget jeg skulle tatt til høyre. Det viste seg imidlertid at feilveien min var minst like rask å gå tilbake til bilen så jeg valgte å fortsette på den ikke så alt for smale sti.

 

Rundt og rundt og rundt…

Ny økt på hesteryggen i dag. Morsomt. Det hjelper med instruksjon. Jeg merker at jeg blir sikrere og litt tøffere etterhvert som jeg lærer mer, og ironisk nok blir jeg vel «snillere» mot hesten også etterhvert som jeg skjønner hvordan man best skal kommunisere med den firbeinte.

I dag skulle jeg ri samme hest både på tur og på instruksjonstime. Det viste seg å bli en interessant sak, ikke fordi det var samme hest, men fordi jeg fikk et inntrykk av at hesten ikke «likte» meg. Sannsynligvis har de ikke den slags følelser i det hele tatt, men da jeg før turen sto og småsnakket litt med den og klødde den litt i manen for at den skulle bli litt vant til meg så kastet den på hodet og jeg innbilte meg jeg hørte et: «Ikke prøv deg på smisk!!!» Men rett skal være rett, da jeg kom meg opp på hesteryggen så var han mer lydhør for bruk av tøyler enn de to andre jeg har ridd har vært. Jeg kunne omtrent snudd på en femøring med bare et lett trekk. Sikkert fordi jeg forrige gang fikk instruksjon i «riktig tøyleføring».

Turen gikk fint. Tølt var ikke helt vår greie, men jeg skylder litt på hesten foran denne gangen også. Ikke så enkelt når den foran ikke vil, og vi må holde rekka. Galopp, derimot, gikk supert. Jeg følte faktisk at jeg red, ikke bare hang på etter beste evne. Veldig moro.

Etter turen så hadde jeg en times pause før jeg skulle ha instruksjon. Greit å strekke beina litt og de har et veldig fint forsamlingsrom der man kan slenge seg ned i sofaer mens man venter. Så var det ned igjen. Som sagt – samme hest igjen. Ville stabeisen ta bittet da jeg skulle ta på hodelag? Absolutt ikke, han knep tennene sammen og løftet hodet for at jeg ikke skulle komme til. Rakkeren. Fire forsøk og litt mild overtalelse senere så gav han seg og så snart bittet var i munnen fant han seg i sin skjebne og lot meg få resten av hodelaget på uten å bråke.

Ridetimen ble interessant. Forrige gang var fokuset på å styre hesten og få den i anstendig tølt. Jeg hadde forvenet noe mer av det samme, men vi avanserte rimelig radig. Denne gangen var det trav, tølt og galopp inne i ridehuset som sto på planen. Jeg må innrømme det hørtes noe skummelt ut med innendørs galopp… Det ble mye jobbing. Tror egentlig jeg jobbet mer enn hesten, på sett og vis. Den er jo vant til det, mens jeg er uerfaren og for meg høres det selvmotsigende ut å drive på hesten samtidig som jeg skal bremse den. Det blir «gass og brems samtidig» på en måte. Jeg skjønner at det er for at hesten skal bruke kroppen riktig i forhold til tølt og være «på høgget», men det virker ulogisk for det. Etter noen korreksjoner fra instruktøren så gikk vi over fra «fomlete forsøk» til perioder der vi faktisk fungerte brukbart sammen. Veldig moro når hesten faktisk spiller på lag, eller muligens er det jeg som spiller på lag  – hva vet jeg? Vi hadde iallfall våre øyeblikk der det bare funket!

Og noen der det ikke gjorde det… For eksempel da jeg skulle trave, men drev på såpass at vi tok igjen den andre ekvipasjen på banen. Dermed følte jeg for å bremse ned slik at vi ikke uforvarende skulle befinne oss i kappløpposisjon. Bremsingen startet greit, men så var det hesten fant ut at «dette er da aldeles ikke gøy» og gikk inn for bråbrems i stedet. Hodet ned, forbeina godt plantet i sanden og….bråstopp. Heldigvis hadde jeg ant uråd og klemt knærne godt fast i salen, så det ble bråstopp, men ikke luftseilas. Hah! Den gikk ikke.

Vi kom oss greit i gang igjen og jeg tror nesten vi fungerte bedre sammen etter den hendelsen. Hittil har jeg hatt en mistanke om at jeg har sett temmelig sur ut under ridningen, rett og slett fordi jeg må konsentrere meg, men da timen var over og vi lot hestene skritte på lange tøyler så registrerte jeg at et høyst salig glis hadde klistret seg på fjeset mitt. Jeg tar det som et tegn på at jeg ikke lenger trenger å konsentrere meg for hver minste detalj så jeg kan begynne å kose meg litt med øvelsene også.

Ferskvare, å jadda!

Trening er ferskvare. Noen burde egentlig legge meg i kjøleskapet så jeg holder lenger. Det går nemlig litt trått med treningen for tiden. Ambisjonene var store. Jeg hadde så absolutt planer om å holde mitt nå ikke så vanlige skjema lenger og pelle meg ut med joggesko på beina tirsdag.

Tanken var god. Værgudene var derimot ikke helt gode! Det regnet som besatt og jeg pinglet ut, dvs. i realiteten inn. Det ble ikke trening. Onsdag var ny mulighet – teoretisk sett. Det skulle rulles ut en ny versjon av et datasystem på jobb og «noen» måtte sitte standby en stund. «Noen» var i dette tilfellet meg. Som så ofte skjer i slike tilfeller så kom noen småbugs på kjøpet så jeg fikk noen runder i telefon med utviklerne, før alt var rettet. 19:30 var alle småfeil fikset (trodde jeg) og jeg dro hjem. Løpe? Nææææh, for mørkt og kaldt og… æsj. Det hjalp heller ikke på at noen nye småbugs hadde meldt seg rett etter jeg dro, så det ble et par nye telefonrunder etter jeg kom hjem. Jeg klokket inn noe i retning av 15 timers dag (inkludert telefonrundene hjemmefra). Niks trening. Mizuno’ene fikk stå pent i gangen.

Torsdag ble det joggetur. Kneet kranglet underveis, men holdt.

Så i dag fikk jeg tatt meg sammen til ny runde styrketrening. Kjenner at jeg er ikke så sterk som jeg var i vår. Ikke alle steder i allfall. Særlig pull ups volder meg besvær. Bruker maskin og jeg har vært nødt til å legge på to lodd i forhold til det jeg klarte i mai. Dobbelt æsj! God ting med dagens økt var at kneet kom seg ukranglende gjennom en serie knebøy. Klarer jeg nå å holde takten så kanskje jeg kan gjenoppta markløftene igjen uten å bekymre meg for overbelastning? Håper det. Det er jo litt stas å trene med stang.

Ser forresten ut som det er mulighet for ridetur neste lørdag igjen. Håper værmeldingen justerer seg litt og at regnbygene som er meldt vennligst holder seg et annet sted den halvannen timen jeg er ute på tur.

På’n igjen

På hesteryggen altså. Etter tre helger på rad med farting hit og dit så hadde jeg egentlig planer om å holde meg hjemme denne helga. Leiligheta tror vel snart jeg har flyttet ut… Fristelsen ble for stor. Yr meldte anstendig vær, og det var mulighet til å kjøpe både turridning og instruksjonstime på samme dag.

Jeg bet på, i nest siste liten. Bestilte på tirsdag.

Denne gang fikk jeg ny hest. Det er helt fint, for for meg er litt av poenget å venne meg til å ri forskjellige hester. Litt dumt å bare kunne henge fast på Seifur, liksom. Jeg ble likevel bittelitt skeptisk da turlederen i dag «advarte» meg mot dagens hest. «Du må drive på ham hele tiden. Han er sånn at hvis han får gå i eget tempo så stopper han gjerne opp.»

Javel? Det passet jo fint, jeg som er sååååå god til å drive på hest. Men nyttet jo ikke å pingle ut på det tidspunktet så jeg tok den tildelte hesten (meget fredsommelig og matglad liten rakker) og steg til hest. Etter den innledende runden inne, der turleder sjekket at vi kan det vi bør kunne så bar det ut og jeg ventet på at kampen mellom den firbente og meg skulle begynne.

Ikke tale om. Han gikk på som en liten helt og holdt seg pent i bakbeina på hesten foran i rekka. Det skar seg riktignok litt i første runde med tølt, men det skal ikke han ha skylda for. Hesten som var to hakk foran oss i rekka var absolutt ikke i «gå fort» modus, verken i skritt, trav eller tølt. Dermed bremset han for oss bak også. Etter litt plundring på det viset så ble det bytte av rekkefølge slik at sinken der foran fikk gå bakerst, bak meg. Det fungerte mye bedre. Med ett ville den også få fart på beina, og min fikk lov til å tølte i vei uten å bli bremset av de foran.

Så kom vi til «galoppbakken». Alle ville gjerne prøve galopp, og jeg var spent. Ville det gå bedre denne gangen. Det gjorde det så absolutt. Hesten og jeg kom inn i grei rytme og jeg satt helt fint på mens vi bykset oppover. Moro. Veldig moro faktisk.

Vel tilbake på gården fikk jeg komplimentet som virkelig gjorde dagen for meg: «Det der var bra ridd. Det er ikke mange som får ham til å gå så godt som det han gjorde i dag.» Mulig hesten hadde en god dag, men jeg tar komplimentet til meg likevel. God match, kanskje?

Så ble det et kvarters pause før instruksjonstimen. Der fikk jeg samme hest som jeg hadde på turridning forrige gangen. Helt greit det. Det viste seg at vi fungerte ikke riktig så bra sammen i hallen som ute på stiene. Han hadde en tendens til å slakke av når han skulle gå på og det tok en del anstrengelser fra min side for å overtale ham til å holde rett tempo. Men innimellom fungerte det fint, -spesielt overgangen til tølt. Og jeg fikk lært meg mer om hvordan man skal bruke tøylene rett. (Jeg hadde misforstått ca. alt unntatt det faktum at man skal trekke i tøylen på den siden man vil hesten skal gå til.) Veldig greit. Jeg fikk også forklart hvordan man skal sitte i salen. Der må jeg innrømme jeg stusser litt, for forklaringen stemmer ikke helt med den jeg fikk før turridningen i sommer, men mulig det er litt annen teknikk som gjelder når man er ute i terrenget og ikke rir i hall eller på bane eller sti? Jeg gjorde nå som jeg ble fortalt etter beste evne i allfall og selv om det var en god del jeg trengte korreksjon på (skulle bare mangle) så fikk  både jeg og den andre rytteren som deltok i timen ros for at vi hadde samhandlet bra med hestene våre. Ingen av hestene var spesielt stresset eller oppjaget etter timen, tvert i mot så de ut til å være rimelig fornøyd med tilværelsen i følge instruktøren.

Greit å få  lært seg litt «hest’sk» i form av å tolke kroppsspråket deres også tenker jeg.

Det funka!

Ridebuksa altså. Derimot funket ikke chaps, jeg klarte aldri få dem over fjellstøvlene. De ble for stramme (glad jeg kjøpte billigste utgave). Får prøve litt strekking og tilpassing her hjemme før neste forsøk for det var vått og til dels sølete på ridestiene så ridebuksa fikk sin del gjørme på leggene. Og hjelmen funket helt supert.

Kort sagt, jeg har vært på ridetur igjen.

Og for å ta det siste først: jeg ramla ikke av så jeg fikk ikke prøvd hjelmen 100% heldigvis, men den var i allfall god å ha på. Bedre enn den jeg lånte under fjellridningen, men det skulle kanskje også bare mangle.

Og ridebukse høynet definitivt opplevelsen. Jeg hadde ingen problemer med turbuksa, men ridebuksa var unektelig mer elastisk, og silikon»knottene» hjalp så absolutt på grepet mot salen. Absolutt mer komfortabelt med «riktig» utstyr. Det var for så vidt greit med all hjelp jeg kunne få, for litt uti økta så kom det fra turleder: «Er det noen som er redd for å prøve galopp her? Hvis ikke prøver vi en rolig galopp i motbakke.» Siden de to «småjentene» som var med på turen ikke sa noe så kunne ikke jeg være dårligere. Jeg teipet igjen snakketøyet og konkluderte med «det får gå som det går». Jeg er tålig sterk i beina og har hjelp av knottene i  buksa så jeg må da kunne klore meg fast like bra som enhver annen nybegynner.

Det gikk supert. Hesten slo lett over i galopp og jeg hang på uten problemer. Litt skumping blir det jo, men vesentlig bedre enn «travskumping». Ikke at det sistnevnte var særlig problem for på de flate strekningene så fikk vi beskjed om «tølt» og hesten jeg hadde fått var svært så villig til å slå over i tølt så det var bare lette signaler som skulle til   før han slo over fra trav til tølt.

Så det konkluderes med tre ting her:

  1. riktig utstyr hjelper
  2. hest medfører fremdeles gangsperre i hittil ubrukte muskler, men 1,5 timer medfører vesentlig mindre «au» enn 7 timer.
  3. hest er møkkete -spesielt når det er grisevær og gjørmete ute. Goretexjakken min kommer til å få medfart om ikke jeg blir litt mer velsignet med greie værforhold. (Kompenserte for dette med å kjøpe spesialvaskemiddel for Goretex før jeg dro hjem.)

Costa Plenty

Det begynner å bli en vane. Hver gang jeg får ny hobby så koster det, bare så synd de går over… Hobbyene altså.

Nå skal jeg ikke skryte på meg at ridning er i ferd med å bli en hobby. Det er å overdrive sterkt, men jeg har virkelig lyst til å prøve meg på fjellridning til neste år også uten kink i ryggen og forhåpentlig uten hardt møte med moder jord som grunnlag. Altså vil jeg trene litt i mellomtiden, slik at jeg ikke må starte fra scratch igjen.

Ridesenter er funnet – 10 mils vei herfra. De har islandshester og de har et opplegg der man kan få kjøpt timer eller turer i en del helger. Når jeg må så langt av sted så kan jeg liksom ikke gå vanlig ridekurs på kveldstid. (Det lokale ridesenteret har dessverre bare ponnier så jeg kommer over vektgrensen deres så jeg må altså langt av lei.)

Men ser ut som jeg kan få noen turer/timer gjennom året og da satser jeg på at jeg stiller sterkere til fjells og til hest neste år.

Men atter en gang fører det til shopping. Man må jo ikke, ridesentrene låner ut hjelmer og annet sikkerhetsutstyr, men jeg har en innbitt motvilje mot å låne hodeplagg. Jeg gjorde det i sommer for da skulle jeg jo bare på en eneste tur, men siden det nå ser ut til å bli gjentatte møter med de firbeinte så frister det ikke. Jeg vil ha egen. Det ble en slik:

230170-21_1

Sikkerhetsutstyr er viktig. 

Jeg ble riktignok først anbefalt en billigere en, men hadde lest om disse og at de har noen finesser som beskytter enda bedre enn standard hjelmer. Siden jeg ved selvsyn…eh…følelse nå har erfart nytten av hjelm så ville jeg ha en som var virkelig god, så jeg ymtet frampå og fikk. Hööks skal ha kreditt for at de er lydhøre, men også for at de ikke er hysterisk opptatt av å selge det dyreste for en hver pris så å si. Fikk også råd og vink for å finne rett størrelse.

Må jeg ha sikkerhetsvest så satser jeg på at senteret har det. Den skal utenpå yttertøy så der har jeg ingen hemninger med å låne.

Men det stoppet ikke der. Etter mine møter med fjellbjørka så innså jeg fornuften i å ri med leggchaps i marka. For det første beskytter de buksa mot å bli opprevet av grener og kvister, og for det annet beskytter de mot gjørme og skitt, og formodentlig litegrann mot vann også ved kryssing av elver og myrer. Siden har jeg lest meg til at de også skal gi friksjon mot salen så man sitter stødigere. Altså chaps: jatakk.

Ekspeditøren var behjelpelig her også. Jeg fikk de billigste han hadde inne. «Disse er syntetiske,men funker helt greit,» var rådet.

210220-10_1

Leggchaps som forhåpentlig holder fjellbjørk og andre uhumskheter på avstand?

Den er grei, jeg skal ikke bli sjefen over alle kokurranseryttere, og leggchaps har ikke samme sikkerhetsfunksjon som hjelm, altså var «billig og bra» helt supert. En annen sak er om jeg får dem på meg ved egen hjelp. Glidelås på baksiden innbiller jeg meg kan bli en utfordring for en gammel og støl skrott. Jeg skal alltids klare å trekke den opp, men å få de to halvpartene hektet sammen i starten, se det er en annen sak. Tror rett og slett jeg må tørrtrene på det derre der.

Så kom vi til det som inntil for 4 dager siden ikke sto på kjøreplanen. Ridebukse. Hva skal jeg med det liksom? Jeg skal jo ikke så ofte til hest liksom og når vanlig turbukse funket 3 dager i fjellet så holder det sikkert noen timer dann og vann.

3 av 4 hestevante venner og kjente opponerte. «Du bør absolutt ha ridebukse!» Javel? Hvorfor det? Utover at man sikkert lettere unngår gnagsår (men det fikk jeg ikke uansett) og at den trolig er lettere å bevege seg i enn en vanlig turbukse når man skal karre seg opp og ned av en hesterygg. «Du sitter stødigere i salen,» var svaret.

Jaha?

Det er jo for så vidt et poeng selvsagt. Statistikken min på «ramle av hest» er jo ikke så bra. En gang da jeg var 12 (hesten stoppet, jeg gjorde det ikke…) og så nå, rett nok ved avstigning så det gjelds ikke, men jeg vet jo ikke hvor godt jeg ville sittet dersomatte hvisomatte….

100077-21-d_1

Elastikk, med silikon i stumpen. Her må man sitte som klistret?

Jeg la fram spørsmålet for ekspeditøren. «Ridebukse er å anbefale,» mente han også. Dermed ba jeg ham gå for «billig og bra» der også. Det ble en bukse med silikon i stumpen – og på innsiden av lårene. Jeg prøvde den på og ble forbauset over hvor god den var å ha på. Jeg skjønner allerede anbefalingene for det virker absolutt mer komfortabelt å ha på en bukse som er elastisk, kraftig i stoffet og som bidrar til at det er lettere å klemme seg fast i salen om det skulle bli noen rundkast. Kjente jo jeg måtte klemme meg fast ved de få anledningene der hesten snublet eller når terrenget var litt ekstra ulendt.

Så nå erklærer jeg meg så godt utstyrt som det er noe praktisk poeng i å være. Nå er det bare å vente på første gitte anledning til å komme seg på hesteryggen igjen, hvilket etter alle solemerker kommer til å skje om  14 dager.

 

Baksmell

For den som måtte tro noe annet: trening er ferskvare. I går hadde jeg første joggetur etter ferien og det var ikke spesielt behagelig. Kne knirket og pusten var ikke mye å skryte av den heller, om enn bedre enn den var i vår.

Det blir vel bedre når jeg kommer inn i rutinene igjen, får en tro. Ellers sliter jeg med kalenderen. Det begynner å bli litt tett mellom begivenhetene ser jeg. Rett før helga bestilte jeg meg en helg i fjellet, dvs. jeg bestilte overnattingen og reserverte bord til middag. Og midt i oktober skal jeg til Oslo på konsert. Og helga mellom de to begivenhetene så passet det for to venninner å ta en tur med Kielferga. Teknisk sett «passer» det jo for meg også, men jeg kjenner det å være på farten 3 helger på rad, og det til og med såpass langt ikke frister helt. Må liksom ha en hjemmehelg innimellom også. Ser ut som Kielturen blir utsatt til etter jul, for når jeg kunne så hadde de andre planer.

Det skal ikke være enkelt.

Noe annet som ikke er helt enkelt, men som ser ut til å gå i boks etterhvert er planene mine om å holde meg i salen det kommende året. Mail er sendt til det senteret som befinner seg en 15 mils vei herfra, så får jeg høre hva de sier. I tillegg har en venninne tipset meg om en gård som driver driver med «rideweekend» enda litt lenger unna, men ikke så langt at det er umulig å hive meg med på deres aktiviteter en gang i blant heller. Men får se hva «senter nr. 1» svarer først, før jeg gjør noen fremstøt overfor de andre.