Halvveistilhundre

Kjerring? Jeg?

I en alder av 50+ så kan man kanskje kvalifisere for tittelen. Jeg må innrømme det. Likevel er det noe som stritter litt i mot. Greit, jeg ER kanskje kjerring, men neigu om jeg akter å passe 100% inn i klisjéen. Sånn rent bortsett fra at jeg er ikke sikker på hva kjerringklisjé pr i dag innebærer. Da jeg var ung, for bortimot et halvt centennium siden, så var det «dame med skjørt, permanentkrøllet hår og håndveske», men jeg tror kanskje det har forandret seg.

Vel, uansett, jeg prøver å fravike klisjéen litt – og muligens gjør jeg det så ettertrykkelig at jeg ender opp med å bli den? Uansett – årsaken til disse funderinger er denne gang bilkjøp – OG en kollega. I mars fikk jeg et anfall av galskap og bestemte meg for ny bil. Min kjære lille Peugeot var i fin form, men i fjorårets ferie så konkluderte jeg med at den hadde litt lite bagasjeplass for en aktiv ferie med både telt og sovepose og klær for forskjellig type feriering i flere uker og den var veldig lav under når jeg begav meg opp på smale, ikke alt for gode grusveier i fjellheimen. Etter fundering frem og tilbake falt valget på en veldig ikke planlagt innkjøpt Toyota C-HR. (Og her er det «kjerringfunderingene» starter.)

slm_64_-_toyota_c-hr

«Kjerringbil???» (For ordens skyld – bildet er hentet via google og har delingsrettigheter for ikke kommersielt  bruk. Min har litt andre farger.)

«Ble det bilkjøp på deg?» spurte kollega.

«Jepp,» sa jeg.

«Hva slags da?»

«Toyota»

«Kjerringbil!!!»

«Nei»

«Jo! Toyota ER kjerringbil,» var replikken jeg ble møtt med.

«Nei, ikke min,» sa jeg tålmodig.

«Hva slags er det du har kjøpt da?»

«C-HR»

«Hæ? Hva er det for en?»

Jeg halte opp mobil, googlet og viste bilde…

«OK, ikke kjerringbil!» var dommen fra kollega.

Så vet man det. Ikke kjerringbil. Kanskje? Jeg er fremdeles litt usikker på definisjonen av hva både kjerring og kjerringbil er, men det ble nå den bilen iallfall og fredag overtok jeg  «gliset».

I går ble det prøvetur. Lang sådan. Når man etter mer enn 30 år bak rattet konverterer fra manuelt gir til automatgir, så krever det bittelitt øvelse før det sitter i hodet at man ikke skal strekke seg etter girspaken på vei inn i og ut av rundkjøringer. Dessuten skal man lære seg å rygge med ryggekamera, bli venn med cruise control’en og masse annet morsomt. Peugeot og Toyota har tydeligvis bittelitt forskjellig oppfatning av hvor spaker og knotter skal være og hvordan de skal oppføre seg. Så langt er dommen: Toyota fikser det med berøringsskjerm og logisk skjerminndeling (jeg fikk aldri taket på den skjermen til Peugeoten – jeg endte med å ha visningsbildet for drivstofforbruk oppe non-stop), Peugeot hadde mer taket på spaker. (Kjære Toyota, hvorfor blir spaken med cruisekontrollen med rattet rundt når man svinger??? Det er da aldeles ulogisk.)

Resultat av prøvetur er omtrent som følger:

  • Sitte- og kjørekomfort: Supert
  • Automatgir: Blir sikkert supert når jeg får omprogrammert meg.
  • Skjermvisning og GPS: Helt utmerket, har nesten full oversikt allerede
  • Hybrid: Morsomt!!! Jeg klarte ikke dy meg, men måtte ha oppe skjermen som viser hvor energi kommer og går fra. Artig å følge litt med på underveis. Og drivstofforbruket ser faktisk ut til å stemme rimelig bra med det som er oppgitt for blandet  kjøring. Reklamen sier 0,38 liter på mila, jeg kom til 0,39 på min tur som inneholdt både småveier, motorveier og litt bykjøring.
  • Rare lyder: Oh yes… Rar lyd nr. 1 (blipp-blipp) som nesten skremte meg ut av setet første gang den blippet, viste seg å være varsel om fotoboks fra GPS’en. Problem løst ved å skru ned lydstyrke på GPS. Rar lyd nr. 2 er ikke identifisert enda. Det er en svakere «blip-blip-blip» som kommer av og til og jeg aner foreløpig ikke hva som trigger den.
  • Ryggekamera: Fenomenalt. Hvordan har jeg klart meg uten? Dagens biler er jo så runde i kantene at uten ryggekameraet så er det vrient å se når man har rygget langt nok. Det var ikke få ganger jeg stoppet Peugeoten og da jeg kom ut så jeg at jeg enda kunne rygget en halvmeter til. Det slipper jeg nå.
  • «Adaptive cruise control»: Helt utmerket på langkjøring når bilen foran ikke holder jevn fart. C-HR holder avstanden. Problemer oppstår først når bilen foran skal svinge til venstre og det er avkjøringsfelt. Da tror C-HR at det foregår oppbremsing rett foran meg og bremser som fy. Jeg fikk meg en liten overraskelse første gang det skjedde, men nå når jeg er obs på det så er det bare å overta kontrollen av gasspedalen i det kritiske øyeblikk.

 

Jeg er altså riktig godt fornøyd så langt. Men så – tilbake til kjerringfunderingene… På min lille utflukt i går så plukket jeg opp en venninne som ble med på deler av turen. På hjemvei kom følgende kommentar: «Kul sveis, og kul bil. Du er sannsynligvis kulere nå enn du var som 20 åring!»

Jeg er tilbøyelig til å være enig. Jeg tør i allfall mer nå – og «kul» har uansett aldri vært mitt varemerke, -det kan jeg trygt si. Så kan man jo diskutere seg gul og grønn og blå på om bil (ref. bilde) og for øyeblikket to-farget sveis gjør meg mer eller mindre «kjerring»???

Jeg velger å tro «mindre», men ser ikke bort fra at det kan være «mer» – sånn sett utenfra. På den annen side, – jeg liker så langt både bil og sveis og det at jeg har guts til å gå for ting jeg liker gjør meg iallfall mindre «kjerring» i egne øyne. Så får andre mene hva de vil. Det er kanskje fordelen ved å være blitt godt voksen?

 

Presenilitet???

Av og til kan man lure. I går og i dag har jeg gjort nettopp det. I uka som gikk har jeg vært på konferanse et par dager og som kjent er det noe som heter «konferansemiddag». Jeg er ikke den som sminker meg oftest, for å si det mildt, men av og til er det moro å stæsje seg litt. Altså tok jeg med sminkepungen (tror jeg). Det var det siste jeg så av den.

Da jeg løp innom hotellrommet for å hale på meg en kjole før middagen så så jeg hadde 10 minutter til overs som kunne brukes til å slenge på litt øyenskygge. Vel, jeg kunne hatt tid om jeg bare hadde funnet den før nevnte skyggen – eller sminkepungen som sådan. Det gjorde jeg ikke. Ergo gikk jeg som jeg var, med mascara og litt lipgloss. Greit nok det.

Da jeg pakket for hjemreisen kikket jeg selvsagt ekstra etter «stæsjet mitt», men den gang ei – intet å spore. «Velvel, da har jeg vel satt den igjen på bordet i gangen hjemme og bare trodd jeg pakket den ned,» tenkte jeg. Slike ting har nemlig hendt før. (Svært ille den gang  sertifikatet ble liggende hjemme og jeg kjørte til flyplassen.)

Problemet er bare: Ingen sminke hjemme heller???

Det er i slike tilfeller mistanke om senilitet inntreffer. Det går da ikke an å rote noe så innihampen? Gjør det?

Men sminke er altså vekk. Søkk vekk. Og jeg skjønner lite eller ingenting. Vel har jeg hatt noen stressende uker i det siste og hodet er ikke helt med på alle detaljer rundt meg, kjenner jeg. Men nå var det jo strengt tatt ikke slik at jeg glemte noe heller. Jeg husket i det minste å lete – 2 ganger til og med. (God ting!)

Velvel, på den positive siden så tilsier min sminkefrekvens på 5-10 ganger i året at det kanskje ikke skader å kassere noe i blant. Kanskje har skjebnen fått meg til å unngå en øyebetennelse eller noe sånt nå? Og leppestiftene har jeg strengt tatt ikke brukt på årevis så de var sikkert hjem, kjære hjem for en bunt bakterier.

Aldri så galt osv…

Tapt og funnet: Kondisjon mistet. Sist sett i mars

Eeh, har noen sett kondisjonen min? Selv så jeg den sist i  midten av mars, tror jeg. Etter den tid har den vært søkk vekk.

Jeg hadde bange anelser før jeg skulle løpe milløp i går. De siste løpeturene gikk nemlig ikke veldig smertefritt, men jeg skyldte litt på pollensesongen. Nå er vi imidlertid ganske så pollenfri, men likevel var jeg helt vrak på gårsdagens milløp.

Forresten, det er kanskje feil å si kondisjon – det er mer det at pulsen går i taket. I fjor da jeg trente mot halvmaraton så kunne jeg løpe i timesvis med en jevn puls på rundt 145. I går lå den tett oppunder 160. Det er ganske mye for meg det – iallfall når jeg skal løpe mer enn noen få km. Så jeg roet ned og roet ned og gikk i motbakker og… Æææh, det er rett og slett ganske irriterende det hele.

Noe av dette kan skyldes at de siste 2-3 ukene har vært uvanlig stressende, men tross alt: «tilstanden» begynte i mars en gang. Så jeg klør meg i hodet og lurer på hva i helsike som foregår i skrotten.

Det ble, mildest talt, ingen ny personlig rekord…

På den annen side så merket jeg at kneet som også har kranglet en stund oppførte seg relativt pent. Noen små «stikk» kom innimellom, men på ingen måte så kraftige som det jeg har kjent utover våren. Hurra!

Vel, uansett, løp er gøy og noen skal komme sist også. (Litt uventet så var det faktisk ikke meg, men jeg følte jeg aspirerte godt til sistemannstittelen.) Satser på at kroppen tar seg opp igjen og kommer tilbake til fjorårsformen rimelig radig.

Vern er viktig

Skjermbilde 2017-05-06 kl. 15.43.29

Kledelig forkledning?

Min debut som «Pink Vader» er unnagjort. Pollenmasken fra Oslo Sportslager ble hentet på posten i går og prøvesyklet i dag. I dag var pollenvarslingen ganske snill så det var helt sikkert ikke strengt nødvendig, men jeg valgte å prøve likevel ettersom jeg var litt spent på om det i det hele tatt gikk an å puste gjennom masken.

Det gjorde det faktisk. Selvsagt er det tyngre å puste gjennom en maske enn i fri luft, men på den annen side – sparer jeg noen pollenkorn inn i systemet så er det verdt det. For min del. Eneste ankepunkt er at det nå blir glipe i underkant av sykkelbrillen for brille og nesebroen på masken kommer litt i konflikt. Vi får se hvordan det går. Jeg satser på at brillene fendrer av det meste av støv, insekter og pollen likevel.

Når det er sagt så må jeg tilføye at masken absolutt har medført helseforbedringer allerede. En god latter forlenger som kjent livet, og det var ikke bare mine lattermuskler som fikk trimmet seg i dag. Da jeg syklet til jobb gikk det greit nok, -det var ikke så mange som så meg på den tiden av døgnet. Hjem igjen var det verre…

Bedriften jeg jobber i er som så mange andre opptatt av vern og HMS – innenfor porten. Etter dagens opplevelse er jeg litt mer usikker på hvordan det står til utenfor porten. Da jeg kom ut av garderoben traff jeg nemlig en av våre interne «miljøvernministre». Han gjorde store øyne da han fikk se meg.

«Har du tenkt å bli bankraner???»

Jeg forklarte masken, -eller jeg prøvde i det minste. Man kan vel si det slik at masken ikke helt fremmet min sedvanlige taleførhet. Omsider fikk jeg imidlertid forklart fenomenet og «ministeren» gikk humrende ut. Det var da tanken slo meg: Ler han av meg??? I sannhetens navn så skal jeg innrømme at jeg er ikke mer hårsår enn at jeg ler selv også. En middelaldrende dame med sykkelklær, pollenmaske og sportsbriller mangler en del på…vel, det estetiske. I og med at jeg heller ikke er døden nær når når jeg utsettes for pollen («Jeg dør ikke, jeg bare klør…» ) så er kanskje tiltaket noe overdrevet. Jeg har vett nok til å innse det. Ikke desto mindre så er det innmari plagsomt å snørre og renne og klø en måned i strekk, så kan noe av det reduseres ved hjelp av enkle tiltak så er jeg absolutt for. Jeg plages unektelig mer av pollenallergien enn av noe av det jeg utsettes for i det daglige på jobb.

Dermed bestemte jeg meg for å gi «ministeren» en liten formaningstale. Når jeg faktisk tar vern så på alvor at jeg påfører meg verneutstyr utenfor jobbens område så bør vel i grunnen en som har vernetiltak som levevei, så å si, holde seg for god til å le av mine bestrebelser i så måte? Han fikk seg en mild formaningstale… «Neineinei, jeg synes det er kult, jeg» var responsen da jeg hadde påpekt at han burde applaudere mine vernetiltak og ikke le av dem. Jeg satser på at han mente det – og at han oppfattet glimtet i øyet mitt bak brilleglassene. (Gliset kunne han umulig se – det var dekket av svart og rosa stoff!)

Uansett, maske prøvd og til en viss grad godkjent.

Og jeg gleder meg noe vanvittig til pollensesongen er over.

 

Rehabilitering igjen

Puh, formen i dag er rimelig rehabilitert etter gårsdagens tråkking. Beina klarte seg jo fint, ikke noe havarert kne (noe som lett kan skje når jeg setter meg på en sykkel og skal oppover bakker) og ikke tegn til stølhet – det skulle da også bare mangle. Selv om jeg er litt i standby nå så bør grunnformen være såpass at jeg tåler et par mil på sykkelen uten noen bivirkninger.

Alt vel i så måte.

Men siden det å bedrive fysisk aktivitet i pollensesongen er noe tyngre for systemet enn resten av året så bestemte jeg meg for å holde meg innendørs i dag. Ikke en gang treningssenteret fikk æren av mitt besøk. I stedet gikk jeg i gang med innomhus aktiviteter.

Jeg ryddet gjesterom. Fyttikatta så mye som samler seg der etterhvert. Leiligheten min mangler skikkelig innendørsbod så alt sånn som ikke ryddes vekk øyeblikkelig har en lei tendens til å havne i gjesterommet eller yttergangen «inntil videre». I denne heimen tenderer «inntil videre» mot å bli «en god stund». En veldig god stund, faktisk. Men nå var det krise, for en venninne fra studietiden har varslet sin ankomst om et par uker og jeg kan i all anstendighets navn ikke gi gjesten spade og beskjeden:»Der er gjesterommet, spa deg inn!» Altså rydding. Resultatet er nå at gjesterommet ser nesten anstendig ut. Må vel fikse noe mer småplukk når jeg skal vaske det, men stort sett ser det overkommelig ut. Gangen ser derimot ut som…ja, jeg vet ikke hva. Der havnet jo alle poser og kasser med ting som egentlig skal kastes.

Tror rett og slett jeg må ta en halvtimes søppelavspasering i morgen og komme meg på fyllinga med skrotet. Legger jeg det i utendørsboden nå, så blir det vel enda et par år før jeg faktisk får kastet noe som helst. Ved slike anledninger så føler jeg virkelig at jeg aspirerer som kandidat for «ekstreme samlere». Det blir liksom bare sånn. Nåvel, i dagens tumulter så har jeg fått en idé til fornyelse av gangen min. Som nevnt er den også ganske ofte i kaotisk tilstand pga. hansker og skjerf og slike småting som havner der når jeg har vært ute. Det er grenser for hvor mye min stakkars stumtjener klarer, nemlig.

I anledning ryddesjauen så tok jeg meg en tur på IKEA. Ikke fysisk, men på nettsiden deres og jammen tror jeg ikke at jeg har funnet det jeg trenger.

nordli-kommode-med-skuffer-hvit__0251383_pe389911_s4

Kan denne avhjelpe kaoset i gangen min, tro?

En lav kommode med skuffer må da være grei for å oppbevare skjerf og votter og regntøy i når det ikke er i bruk? Med en slik lav kommode kan jeg også legge en sittepute oppå slik at jeg har noe å sitte på når jeg skal kle på sko. For en lett tilårskommen dame med tidvis vond rygg er det et must før man skal ut døra. Håper bare den er sterk nok så det ikke ender med et knas!

Bærre trø på…

En stund siden siste oppdatering nå, delvis fordi jeg ikke har gjort noe spennende, og delvis fordi jeg knapt har gjort noe som helst. Jobbreise forrige uke, kombinert med pollensesong (pokkers bjørk) og et skrantende kne har sendt meg i modus «vedlikeholdstrening».

Problemet er bare…mine kjære kolleger er meget entusiastiske. For rare ting, som f.eks.

10154906_10151948167776503_4660816114626341870_n

Dagens doning

sykling. Ikke misforstå, jeg liker sykling, jeg – som fremkomstmiddel.  Men da kollega for et par måneders tid siden tid proklamerte: «Du blir vel med på pre-tour’en?» så spente jeg begge hælene i flisegulvet og blånektet. Nope, niks, nei…ikke tale om. Det gjentok jeg ved et par liknende anledninger, men så ble jeg fanget. Jeg var ved en anledning innom kontoret hans, han satt der og klapret på PC’n og spurte omatt. Svaret var det samme: «Nope, nix osv…»

Jeg ante uråd da han spurte om fødselsdatoen min. Man spør som kjent ikke damer om sånt, så enten betraktet han meg ikke som dame *it’s so easily done…-særlig i et mannsdominert miljø* eller så var han rett og slett i ferd med å fylle ut påmeldingen for meg… «Bedriftsidrettslaget betaler!»

Jeg må ha hatt et svakt øyeblikk, for jeg løp ikke skrikende ut. Tross alt er ikke 2 mil (mosjonsetappen) uoverkommelig. Det sykler jeg jo ellers glatt som søndagstrim, og jeg må jo trimme i helgene, ikke sant? Kort sagt, jeg lot meg snakke inn i noe jeg muligens ikke burde ha latt meg snakke inn i.

I dag meldte pollenvarslingen «ekstrem spredning av bjørk». Nevnte jeg noe i retning «pokkers bjørk»? Det ante meg.

Skjermbilde 2017-05-06 kl. 15.43.29

Darth Vader neste, i rosa? (Bilde: Oslo sportslagers nettbutikk )

Jeg er ikke den som pingler ut når jeg først har lovt å være med på noe, så jeg møtte pliktskyldigst opp en time for start, hentet startnummer og fikk det på sykkelen. Og angret noe innmari på at jeg ikke har anskaffet meg pollenmaske. Muligens burde jeg prøve det?

Det første jeg ikke hadde fått med meg var at starten på løpet gikk rett opp en 1 km bakke. Jeg hadde liksom fått det for meg at vi skulle i en annen retning først, med litt mindre bakker… Sånn kan det gå når man ikke leter opp løypekart. Men beina mine har hatt godt av styrketreningen i vinter, til tross for at kneet krangler så bakkene gikk greit nok de. Jeg hadde med vilje startet sist, og det var i grunnen veldig komfortabelt. Da kunne jeg sulle rundt der for meg selv i slutten av feltet.

Det ble fort slutt på moroa. De første kilometrene gikk på asfalt og nada problema bortsett fra at noen hadde helt en smule sement i brystkassen min. Jeg er ikke vant til å sykle med sement der… Men det gikk nå framover. Så kom veistykket jeg hadde hørt om men ikke visste hvor var. Jeg var forberedt på at det skulle være grusvei, men ….ikke så løs grus. Og midt inni en (pokkers) bjørkeskog… Som noen nå har fått med seg har jeg et anstrengt forhold til bjørk – særlig om våren, der jeg proklamerer at kun ei dau bjørk er ei god bjørk og jeg erklærer til alle som vil høre, og en del som ikke vil høre, at bjørk er utmerket ved dersom de skal bedrive hogst.

Det jeg ikke har proklamert like tydelig her er at jeg også har et anstrengt forhold til grusveier, spesielt når sykkelhjul er involvert. Det dårlige forholdet skyldes barndomstraume der jeg var på vei ned en nokså bratt bakke, det var grus i veibanen og sykkelen stoppet. Det samme hadde dessverre ikke jeg vett til. Dvs. jeg stoppet jo omsider, etter et glitrende svalestup over styret og et brått møte med asfalt. Resultat: 4 utslåtte tenner og en viss midlertidig omgruppering av ansiktstrekk. Vel, tennene ble støpt fast og ansiktet kom seg jo når hevelser og skrubbsår var vekk, men hendelsen minnes ikke med glede. Altså liker jeg ikke kombinasjonen grus og sykkelhjul noe særlig.

Det ble mye av den etterhvert. Det nevnte strekket var for så vidt ikke så ille, for det var i det minste flatt. Til gjengjeld hadde det partier med meget løs grus. Sneglefart neste – selv til meg å være. Jeg kom meg forbi hindringene med liv og lemmer i behold og fortsatte ferden på litt mer solid underlag – denne gang i form av hardstampet grus (noenlunde OK) iblandet oppstikkende pukk (absolutt ikke OK). Denne biten var jeg imidlertid forberedt på – det var den ene biten jeg visste hvor var.

Neste strekk – mer grusvei, av det normale slaget som biler kjører på. Det hadde sine fordeler og ulemper. Den var velholdt, med en god del «rullegrus» i kanten – dere vet, sånne runde småsteiner som føles omtrent som kulelager. Yess, liksom. Det var greit nok så lenge veien gikk oppover, men akk – det som går opp, må også komme ned en gang. Jeg også. Den veien ender i en solid nedoverbakke, med god dosering i svingene der «kulelageret» virkelig kommer til sin rett. Det ble sneglemeg igjen. Neste bit var asfalt. O lykke! Endelig mulig å få litt framdrift og ikke bare fordrive tiden med å være stiv av skrekk.

Det gikk selvsagt over. Den neste biten av ruta hadde jeg forventet skulle være snill. Jeg burde visst bedre. Første del var asfalt, men absolutt ikke der jeg trodde ruta skulle gå så asfalten tok snart slutt og det ble grus igjen, og etterhvert skogsvei. Sånn skikkelig gøy skogsvei med dype hjulspor og gress i midten, og der det «gresselige» partiet er i akkurat sånn høyde at man lett kan skrape pedalen borti og gå på snørra! Jeg gjorde ikke det, men da telefonen ringte akkurat i det jeg kom til en bratt kneik så følte jeg virkelig lykken var fullkommen. (Nei, jeg tok ikke telefonen, får nå være måte på…)

Omsider ut på vanlig grusvei igjen og jeg fikk noen greie km, samt en oppmuntrende kommentar fra en vakt: «Du ligger 24 minutter bak!!!» Det ble litt humring i veiskillet der kort og lang rute skilte lag.»Kort eller lang?» spurte vakten. «Kort!» ræmjet jeg tilbake. I og med at jeg syklet så sakte så hørte jeg den forståelsesfulle humringen hans en stund etterpå.

Innspurt og inn på asfalt igjen. Hurra!!! Trodde jeg. Det hadde imidlertid sine ulemper for nå ble jeg tatt igjen av de kjappe blant dem som hadde valgt lang rute. «Hold høyre!!!!» hylte det bakfra. Det var i og for seg et betimelig ønske så jeg gjorde mitt beste. Men, her var det også jeg hadde gjort en strategisk tabbe. Jeg trodde det var en rimelig fin og flat innspurt mot byen igjen (på asfalt) men så feil kan man ta. I stedet ble jeg viftet opp en bakke og da visste jeg det ble grusvei igjen. Jepp, det stemte. På dette tidspunktet begynte også kjappulfene fra «lang runde» å bli litt plagsomme. Det er greit å bli formant til å holde til høyre, men å faktisk gjøre det betinger at det er noe høyre å holde til. Det var det ikke, for der er faktisk grusveien ganske smal og det var mye løs grus i veikanten – ref.  mine før nevnte aversjoner mot denslags. Det kunne rett og slett blitt en salig røre da «Hold høyre» med ett ble endret til «Hold retningen» akkurat i det jeg så mitt snitt til å holde høyresiden noen meter. Han bak meg tror jeg ble minst like frustrert og forbannet som jeg. Jeg trodde jo han snakket til en av sine medsyklister ettersom jeg nå hadde lært at trikset for en snegle er å holde til høyre som best man kan. Det gikk heldigvis bra. Ingen kræsj. Ingen floke. Ingen pinligheter.

Og siden jeg nå var der jeg var så hadde jeg en sterk mistanke om at det kom til å bli verre. Mirakuløst nok fikk jeg rett. Skarp sving og inn på skogssti igjen. Fanken! For godt mål så har den stien noen bratte bakker, og dermed ble det sneglefart igjen. Jeg overlevde. Atter en gang. Dette er en av joggeløypene mine så jeg visste at jeg kom til å bli belønnet med en småseig motbakke så snart jeg var ute av skauen. Yesss, yndlingsruta mi dette her. Den bakken er artigere å løpe enn å sykle, for å si det slik. Men herfra var det bare å cruise inn. Nå var det asfalt resten og bare kjente strøk. Det siste strekket er nemlig sammenfallende med halve «sykle til jobben» ruta mi.

Resultat? Jeg kom i mål. På to hjul. Jeg overlevde. Ingen kræsj. Ingen punktering. Ingen tid (jeg hadde valgt uten tidtakning – og glad er jeg for det). Hvis ingen sier noe om den saken så kan jeg avsløre at Polar M400 klokket meg inn på 1:23:20, men det er blank løgn for jeg glemte å slå den på inntil jeg var nesten oppe av de innledende bakkene, så jeg vil tro reell tid var ca. 1:30.

Gjør jeg det igjen? Neppe – ikke med mindre ruta legges på noe mer farbar vei, og (den pokkers) bjørka forholder seg rolig i gjerningsøyeblikket.

Men jeg kom rundt!

 

 

Alternativ plan

IMG_3893

Gepard

Kan dette gå som «trening», tro? Ettersom hytteturen min rett og slett snødde og blåste vekk så la jeg inn en alternativ plan: dyreparken. Jeg sto opp i rimelig tid, spiste frokost og hev meg i bilen. Dyreparken neste. Regnet som så at jeg kunne få en fin dag med å rusle rundt der. Det stemte. Riktignok var det temmelig kjølig (dunjakke ble ofret til fordel for regnjakke), men med en og annen strategisk avstikker inn til fugler og krypdyr så fikk jeg tint meg opp innimellom. Trasket rundt noen timer (joda, jeg gikk meg vill igjen – jeg rakk ikke å finne «Nordisk villmark» før lenge etter at dyrepresentasjonen der var over) og kikket på dyrene som var ute. Jammen kan man tilbakelegge noen skritt i den parken, gitt. Kjenner på meg at jeg må ta en tur senere  en gang når det er blitt litt mer varme i lufta, og kanskje ta meg tid til å overnatte. Som

IMG_3889

Menneskets nære slektning. Har en mistanke om at han sitter og lurer på hva alle de rare dyra gjør bak nettingen…

det ble i dag så gikk jo forholdsvis mye tid med til kjøring, og i og med at det begynte å bli  temmelig kaldt etterhvert så gav jeg meg litt før jeg egentlig hadde  lyst. Trøsten var at jeg kom meg inn i bilen akkurat i det regnet kom, -inntil da hadde jeg faktisk berget uten en dråpe. Konklusjon: jeg kunne heller brukt dunjakke…

Vel, uansett, en fin dag og en grei «trøst» når været satte en stopper for den opprinnelig planlagte hytteturen.

Nei, bare nei…

Det var den turen… Riktignok skal det løye utover kvelden, men det der ser for rufsete og

Skjermbilde 2017-04-15 kl. 06.57.48

Avlyst!!!

utrivelig ut. Jeg forlanger ikke akkurat strålende sol for å dra på tur, men etter sommerens turing med regn, sludd og kuling så vet jeg av førstehånds erfaring at det der er en kald fornøyelse. Vel, kuling, minusgrader og snø har jeg ikke prøvd på tur da, men jeg tror ikke det er så mye bedre enn 5 pluss, frisk bris og regn – og det var jammen friskt nok.

Jeg blir hjemme!

Hadde det nå vært litt nærmere enn 25 mil så hadde jeg kanskje tatt turen og sett om det ikke ble bedre utover dagen, men når turinga innebærer såpass mye bilkjøring først så frister det lite dersom jeg må gjøre vendereis.

Litt intensiv googling viste meg også at den veien inn til parkeringen er akkurat så smal som veibeskrivelsen sier. Akkurat det er greit nok på barmark, men min bil er ikke spesielt god på vinterføre så jeg har ikke lyst til å kjøre på ubrøytet smal vei hjem igjen om det legger ned mer snø enn forventet. Nope.

Nye planer må legges.

 

Være(t) eller ikke være(t)?

Mine forsetter om å bli mer sporty får stadig nye skudd for baugen. Jeg hadde planlagt tur til DNT hytte i morgen og har til og med bestilt plass, men nå ser altså værmeldingen for området noe tvilsom ut. Gamle lesere vil huske at jeg ikke hadde veldig hell med meg på værfronten sist sommer heller. Det var regn og kuling og sludd og fyttigrøss på tre av fire turer.

Nå «truer» altså frisk bris og uspesifiserte snømengder.

Vel, jeg har ingen planer om å bli den påsketuristen som må hentes ned av Røde Kors, men på den annen side så har jeg ikke lyst til å gi opp i utgangspunktet heller. Som kjent er ikke værmeldingene alltid like eksakte og selv værvarslet oppgir at nedbørsmengde er  høyst usikker.

Så der sitter jeg da og aaaaaaaner ikke om det blir tur eller ei. Dermed må planen justeres. Sekk pakkes, og jeg legger i vei i morgen som planlagt, så får jeg ta den endelige bestemmelsen når jeg kommer til parkeringsplassen og skal begynne å gå. Ser det for umulig ut så får jeg rett og slett bare forholde meg til fjellvettreglene og gjøre vendereis, men det er litt ekstra irriterende ettersom jeg har planlagt en tur til den aktuelle hytta en gang før og også den gang måtte jeg avbryte – riktignok ikke på grunn av været den gang.

Så morgendagen blir rett og slett litt spennende. Kommer jeg meg på tur, eller må jeg deise inn på et eller annet hotell underveis med uforrettet sak. Kan bli litt langt å kjøre begge veier på en dag så om jeg ombestemmer meg så kan det bli en ad hoc overnatting på returen om jeg må gi opp turingen.

Det går nok over

Historien om «såre muskler» fortsetter. Som før nevnt sliter jeg med å tro på forklaringen «overtrent» selv om jeg med stor fornøyelse fleiper med den. Og jeg finner ikke noe annet heller som passer.

På trening for et par uker siden slo jeg kloa i stedets fysioterapeut: «Du, nå har jeg googlet og googlet, men blir ikke klokere, så nå må jeg spørre orakelet.»

Jeg la fram problemstillingen. «Orakelet» kikket på meg litt og så kom det: «Hmmm, hvor gammel er du? Du skulle ikke tilfeldigvis være kommet i overgangsalderen, vel?»

Jo, tilfeldigvis er jeg det. Hetetokter kommer og går og har gjort det siden rett før jul, så det er jeg temmelig sikker på. *koker litt i skrivende stund* Jeg nikket bekreftende.

«Da kan det være du har forklaringen der. Flere av mine venninner på samme alder har fortalt om liknende ting. Trøsten er at det går over for de aller fleste når bare kroppen får tilpasset seg.»

Jeg takket pent og trakk et lettelsens sukk. Hvor lite jeg enn liker det så er det bedre å tenke at det nok går over etterhvert enn at jeg faktisk trener for mye for min aldrende skrott. Hey, man skal jo trene i alderdommen, ikke sant? Kan jo ikke risikere lårhalsbrudd før fylte 60 liksom?

Optimismen råder, enn så lenge. Spørsmålet er bare når det i så fall går over. Jeg har vært sår i musklene siden januar omtrent så jeg er i tvil om det kommer seg til første planlagte løp i mai. Planen var jo å gå for en halvmaraton siden det gikk såpass greit i fjor, men nå tror jeg rett og slett det vil bli i overkant slitsomt for beina så det blir vel mila i år igjen. Jaja, da har jeg et mål til neste år også. Hvis dette her går over så forsto jeg det slik at tidsskalaen mer var «måneder» enn «år» så om et års tid må jeg være good to go. Eller i mitt tilfelle «good to run».

Jepp, det går nok over – en gang.