Halvveistilhundre

Knaben

DSC_0123

Fjellområde ved Knaben

Man må vel for skams skyld bruke opp overførte feriedager fra i fjor før man begynner på årets kvote og nettopp det gjorde jeg i går. Det passet liksom helt greit å bruke en inneklemt arbeidsdag til det. Jeg led valgets kvaler med tanke på turmål, men etter en del fintenking landet jeg på Knaben, et tidligere gruvesamfunn mellom Sirdal og Setesdal. Jeg har flere ganger hatt lyst til å dra dit men det er liksom ikke helt rett rundt hjørnet så det har ikke blitt noe av – før nå.

Jeg valgte klokelig den korte løypa på 5,5 km. Jeg vet jeg er ute av form.

Det fikk jeg også kjenne da jeg omtrent hadde nær døden opplevelse i motbakkene. Hvis noen har sett kondisen min kravle forbi, vennligst returner den. Men det var tross alt en «lett» løype og oppstigningen var ikke spesielt lang, så det ble ganske raskt håp om overlevelse denne gangen også. Deretter var alt bare fint  en lang stund (se bildet over)

DSC_0126

Godt merket vei

Min evne til å rote meg vekk selv på de enkleste steder er jo etterhvert velkjent, men selv ikke jeg rotet meg vekk på denne turen. Blåmerket sti viste vei og der ruta svingte var det tydelig merket med skilt.  Mitt eneste problem i så måte var at det enda lå snø her og der og da ble det smått med merking, men for sikkerhets skyld hadde jeg lastet ned GPS spor til mobilen så jeg klarte nå stort sett å holde kursen fram til neste blå stein eller stokk viste seg.

For ordens skyld så måtte jeg selvsagt ha meg en rast. Sitteunderlag var med, men siden

DSC_0127

Rasteplass etter ca. 2 km

det nå var så fint tilrettelagt med bord og benk etter ca. 2 km vandring så utnyttet jeg fasilitetene. Like greit i grunnen for maurene hadde åpenbart våknet til live. Det var maur overalt langs ruta. (Da jeg kom ned til bebyggelsen igjen hoppet jeg rett og slett i en bekk for å ikke å ha ubudne gjester med et eller annet sted i rillene på skosålene.)

Etter halvgått tur ble det med ett litt mer kronglete å ta seg fram, dels på grunn av litt skogete områder og dels pga. den før nevnte snøen. Jeg er litt skeptisk til råtten vårsnø så det ble å ta seg fram i sneglefart. De aller fleste stedene bar skaren fint men jeg ville helst unngå å trå meg ned og kanskje kile en legg mellom to underliggende og usynlige steiner. Det gikk selvsagt bra.

Underveis hadde jeg omtrent en zillion fotopauser. For en gangs skyld hadde jeg med litt kraftigere kamera enn bare mobilkameraet så det måtte  utnyttes.

Kom tilbake til bilen 3:20 etter start. Turen regnes som lettgått og skal ta ca. 2 timer. Det sier litt om formen. Siden jeg rastet i ca. 20 minutter så brukte jeg altså en time mer enn teoretisk vandretid. Skylder litt på snøen og litt på fotograferingen, men likevel…

 

 

Reklamer

Livet og sånn

Av og til kommer bare livet i veien og jeg har helt glemt at jeg liksom skal skrive en blogg. Det har rett og slett blitt litt krise i «prosjekt livsstil». Jeg prøvde og prøvde og prøvde, men i en periode med rimelig høy arbeidsbelastning så kollapset hele greia. Når man jobber 9-10 timers dag ispedd økter på opptil 18 timer (gledene ved såkalt «særskilt fri stilling»…) så ble det rett og slett ikke overskudd til å holde treningen ved like. Hadde jeg likt å trene så hadde jeg sikkert klart det, men siden jeg i grunnen synes det er dønn kjedelig selv om jeg liker effekten så ble det stopp. Ikke helt stopp for jeg klarte stort sett holde stillingen med 1-2 økter pr. uke, enten i form av en skikkelig spasertur, ridning, styrke eller jogging, men regulariteten uteble. Formen ditto.

Altså føler jeg meg nå som en monopolbrikke som har fått kortet «rykk tilbake til start». Som om ikke det var nok så hadde helsa en akutt bråstopp her for noen uker siden. Legetime ble bestilt og jeg fikk beskjed om «skyhøyt blodtrykk» og ble sendt til EKG sjekk. Dette var ikke rasende festlig, men «pumpa» virket nå som den skulle. Det ble tatt et lite lass blodprøver (virker sikkert som mer enn det er når man er i den spisse enden av nåla). De var fine, så helt krise var det ikke. Denne uka var jeg til oppfølgingssjekk og blodtrykket var tilbake på normalen igjen. Svært lettet for det. Jeg kan fint greie meg uten høyt blodtrykk noen år til synes jeg. Uten at jeg skal påberope meg å ha peiling så mistenker jeg at kombinasjonen av stress, forkjølelse fra helvete og i tillegg pollenspredning type «sterk» tilsammen skjøt trykket opp i de høyere luftlag.

Men det var en grei påminnelse om å ta hensyn til helsa. Selv med den særskilte frie stillingen så bør jeg kanskje være flinkere til å gå tidligere innimellom så jeg har noe overskudd å hente ut når det virkelig gjelder?

Uansett – på’n igjen. Starter i morgen med fjelltur (jepp, må bli kvitt den siste overførte feriedagen fra fjoråret og langhelg er helt fin anledning til det.)  Er ikke helt enig med meg selv om hvilket fjell, men et skal jeg vel finne. Får vel begynne pent og langsomt med jogge/gå kombinasjoner igjen. Viktigste er å få rørt på seg. Pollensesongen er på hell for mitt vedkommende (reagerer heldigvis bare på bjørk) så nå bør jeg kunne gjenoppta sykle til jobben igjen. Hadde så vidt kommet i gang med det før forkjølelse og pollen slo til med forente krefter.

Konstaterer for øvrig at det er for lenge siden siste utskeielse i frisk luft, for jeg hadde problemer med å finne rett ladedings både til nødpeilesenderen og til ekstraladeren for mobilen…

Uplanlagte pauser

Så er det atter en gang uplanlagt pause i prosjekt «trim».

Jeg hadde optimistiske planer for jula og tok med både joggesko og varmt joggetøy på juleferie, men virkeligheten innhentet meg før jeg kom stort lenger. 2. juledag måtte det måkes brøytekant og dermed ble det en uke med usedvanlig stiv rygg på meg. Etter et beinbrudd i sommer så har min mor fått installert et par slike «handicaparmlener» på toalettet og de står der enda. Det var jeg fryktelig glad for et par dager, selv om mor ikke lenger har bruk for dem…

Trimmen ble dermed begrenset til noen spaserturer i fint vintervær. Ikke verst det heller, men skulle liksom hatt litt mer.

I romjula begynte også nesen min å krangle, dvs. jeg håpet det var den. Det kjentes ut som bihulebetennelse, men litt for langt «ned» om det gir noen mening. Dermet fryktet jeg rotspissbetennelse i en tann. Jeg har hatt det før (et par gamle rotfyllinger som kan krangle) og syntes det liknet mistenkelig mye, selv om symptomene var mildere enn det jeg har hatt før. Jeg bestilte tannlegetime. Et røntgenbilde ville nok avklare situasjonen.

Det gjorde det. Rotspissbetennelsen var et faktum og tannlegen min konsulterte senterets ekspert. «Det må behandles. Vi snitter opp tannkjøttet og går inn forfra og renser opp og fyller i. Vil du jeg skal sette opp en time til deg eller vil du gjøre det med en gang?»

????

Det er da aldri noe som går SÅ fort, men det viste seg at spesialisten faktisk hadde en ledig time der og da og operasjonen ville ta ca 45 minutter.

«Ta det med en gang, så blir jeg ferdig med det.»

Det gjorde de, og 10 minutter senere lå jeg makelig tilbakelent i stolen mens tannlegen brukte meg som nålepute. OK, jeg er ikke den som klager over MYE bedøvelse. Hele greia gikk rimelig smertefritt for seg og førti minutter senere sto kredittkortet, en bunke resepter, en ispose og jeg klar i resepsjonen på vei ut. Det ble en fornøyelig affære. Trygdekassen dekket åpenbart ca. halve behandlingen så jeg slapp med et (til tannlegebehandling å være) minimalt beløp.

«Så kan du ta det med ro resten av dagen.»

«Eh, vel, jeg må tilbake på jobb faktisk. Jeg har to møter til, og det ene kan jeg nok avlyse greit men det andre er det litt verre med. Men jeg har kontorjobb altså, så det er ikke noe fysisk tungt.»

«Hm, du høres ut til å være en hardhaus. Men ta det med ro når du kommer hjem da. Det er tross alt snakk om et kirurgisk inngrep her.»

Grei skuring. Jeg føk innom apoteket og fikk med meg de nødvendige remedier derfra (antibiotika, skyllemiddel og smertestillende) og kjørte tilbake til jobb igjen. Man kan si det slik at jeg vakte en viss oppsikt da jeg kom anstigende, med en diger ispose presset mot kinnet.

«Det var ikke jeg som gjorde det,» kom det kontant fra kollega moroklump.

Jeg beholdt isposen til den knapt avga kulde. Når man er aleneboer er det greit å fiske litt medlidenhet når man kan, og bortsett fra det så er jeg stor fan av nedising av alt fra brannskader til muskelstrekker. Supert virkemiddel på alt som påvirker bløte deler, og kunne det forhindre meg fra et solid bollekinn så  – vel- på med isen.

Jeg holdt ord. Det ble en rolig ettermiddag med Netflix og sofa.

Forøvrig gjorde isen susen – kun en synlig verandaleppe i dag. Kinn er nesten ikke hovent og betennelsen på retur. Litt sår i tannkjøttet og leppa der stingene sitter, men ikke mye å skryte av hvis man skal snakke om smerte, så jeg tenker de smertestillende trappes radig ned utover dagen. Blir en i kveld og kanskje en i morgen kveld og så får det være.  Får ta det rolig i dag også så får det bli en skikkelig spasertur i morgen om ikke annet.

 

 

 

I salen igjen

Denne helga har jeg virkelig kommet meg i salen igjen, både i bokstavelig og overført betydning. Gårsdagen ble brukt til å dra på tur med (eller på? ) en av mine nye firbente venner. I dette tilfellet er jeg riktig nok ikke så sikker på det med «venner» for den hesten jeg hadde i går liker meg ikke. Garantert. Han furter bare han ser meg og bittet vil han aldeles ikke ta og han nektet å gå ut av boksen da vi skulle ut i ridehuset og stige opp.

Full nekt på alle fronter altså.

Men ut måtte han og til skogs bar det. Heldigvis streiker han ikke totalt når vi er ute, men  spesielt villig til å slå over i tølt var han ikke. Det hadde kanskje hjulpet hvis vi hadde hatt litt lengre strekning til tølten, men siden det er nybegynnertur så går det bare «fort» på kortere strekninger.

Vel, til trøst gikk galopp helt fint. Muligens fordi han skjønte han kom seg raskere tilbake til stallen da?

I dag var det en noe mindre bokstavelig sal som ble inntatt, nemlig treningssalen. Jeg har jo vært nærmest ute av drift i tre uker nå, dels pga. jobbreise midt i to av ukene og dels pga. solid forkjølelse den tredje uka. Ser liksom ikke poenget med å hangle rundt og potensielt smitte andre når jeg er sånn passe sylta. Helt greit å komme i gang igjen nå, så snart jeg hadde klart å forsere dørstokkmila. Måtte det bare holde seg sånn framover.

Sirup

Trim går tregt for tiden. I dag hadde jeg min første joggetur på et par uker. Det var egentlig ikke så verst da jeg kom i gang, men jeg gjorde med vilje turen kort. Ikke vits i å legge avgårde på langtur etter stopp på et par uker.

Det ble…2,5 km. Ja, jeg vet – latterlig kort tur, men et sted må man begynne. Den gode tingen var at kneet trøblet mindre enn vanlig, og det enda jeg rotet meg opp i en skogsvei som endte i en temmelig gjørmete og ulendt sti et øyeblikk. Muligens har de par ukene med påtvunget hvile grunnet reising og forkjølelse og sånn vært bra for den delen av skrotten i det minste? Håper det, for jeg savner løpingen slik den var i fjor.

Spørs om det blir en tur på treningssenteret i morgen. Har egentlig lyst til å gå tur og få frisk luft, men hvis yr har rett så er værgudene lite samarbeidsvillige. Litt regn eller snø er for så vidt greit nok, men plaskregn kan jeg styre meg for hvis jeg skal sette beina på noe annet enn asfalt og hartrampet grusvei.

Jeg får vel se hvor ille det virkelig blir før den endelige avgjørelsen tas. En eller annen form for bevegelse blir det iallfall.

 

Til skogs

Ingen ridetur denne helga. Kroppen streika, dvs. forrige søndag begynte snyteskaftet å varsle «forkjølelse i emning» og det viste seg å ha rett. Mandag var jeg temmelig snufsete og tirsdag temmelig sylta. Ingen vits i å melde seg på ridetur da, spesielt ikke siden jeg må kjøre «mil etter mil etter mil»,

Jeg forble i nærområdet.

I og for seg greit av flere grunner ettersom jeg fredag hadde lengste arbeidsøkt sammenhengende på mange år. Var litt trøtt i trynet lørdag morgen, kan man si og kjenner det henger igjen littegrann i dag også.

Men luft og trim må man jo ha så jeg oppsøkte ut.no og fant meg en passende rute i nabolaget, så å si. Den lille rundturen viste seg å bli bortimot en mil til sammen faktisk.

crispi-mylla-mid-sort-orange-1_orig

Nytt fottøy for småturer. Crispi igjen , selvsagt

Mye av turen gikk heldigvis på vei, for jeg var litt treg til å komme meg ut av stua så jeg kom litt sent i gang. Det skumret faktisk litt da jeg var på vei ned mot bilen igjen.

Har vært på shopper’n igjen og handlet meg et par turstøvel «light» som måtte prøves. Siden joggeskoene mine for det meste er reservert for asfaltløping og jeg ikke vil ødelegge sålen, samt at jeg ikke har spesielt lyst til å gli og ramle på rattata når jeg vaser rundt i skauen, så har jeg de siste årene brukt fjellstøvlene ved slike anledninger – også på småturer i nærmiljøet.

Siden nevnte fjellstøvler er ganske tunge og solide (de er vel noe henimot 10 år gamle) og dessuten er forfremmet til ridestøvler også, så fant jeg et påskudd til å kjøpe meg et par lettere sko til småturbruk. Valget falt på Crispi Mylla, ettersom foten min er veldig fornøyd med Crispi sin lest. Har ikke hatt antydning til gnagsår i mine trofaste fjellstøvler (Crispi Beito) og dermed satt det langt inne å velge et annet merke. Jeg tok sjansen og handlet på nett, ettersom ingen i mils omkrets fører Crispi lenger, og det viste seg at Mylla var rimelig lik Beito i størrelsen. Altså suksess i første forsøk.

Det ble 9,7 km tur og Mylla leverte. Ikke tegn til gnaging noe sted. Men de er litt vide. Jeg kjøpte dem med vilje litt store for at tåa skal ha littegrann ekstra plass i nedoverbakke. (Samme prinsipp ble brukt for fjellstøvlene.) Det er egentlig helt greit. Da kan jeg kjøpe et par OK innleggssåler til dem. Fjellstøvlene gikk fra «gode» til «fantastiske» da jeg kjøpte støtdempende halvsåle da jeg hadde betennelse i hælen for 2 år siden, så jeg kan godt ha et par såler i disse også. Tror jeg denne gang skal prøve å finne noen som både gir bedre demping (Vibramsålen er hard…) og muligens litt ekstra støtte for fotbuen også. Får ta en tur i morgen og se hva den lokale sportsbutikken kan by på i så måte.

Forresten, min vane tro «gikk jeg meg vill» i dag også, men ikke så veldig vill. Jeg var kommet ut på vei og oppdaget jeg skulle tatt til høyre. Det viste seg imidlertid at feilveien min var minst like rask å gå tilbake til bilen så jeg valgte å fortsette på den ikke så alt for smale sti.

 

Rundt og rundt og rundt…

Ny økt på hesteryggen i dag. Morsomt. Det hjelper med instruksjon. Jeg merker at jeg blir sikrere og litt tøffere etterhvert som jeg lærer mer, og ironisk nok blir jeg vel «snillere» mot hesten også etterhvert som jeg skjønner hvordan man best skal kommunisere med den firbeinte.

I dag skulle jeg ri samme hest både på tur og på instruksjonstime. Det viste seg å bli en interessant sak, ikke fordi det var samme hest, men fordi jeg fikk et inntrykk av at hesten ikke «likte» meg. Sannsynligvis har de ikke den slags følelser i det hele tatt, men da jeg før turen sto og småsnakket litt med den og klødde den litt i manen for at den skulle bli litt vant til meg så kastet den på hodet og jeg innbilte meg jeg hørte et: «Ikke prøv deg på smisk!!!» Men rett skal være rett, da jeg kom meg opp på hesteryggen så var han mer lydhør for bruk av tøyler enn de to andre jeg har ridd har vært. Jeg kunne omtrent snudd på en femøring med bare et lett trekk. Sikkert fordi jeg forrige gang fikk instruksjon i «riktig tøyleføring».

Turen gikk fint. Tølt var ikke helt vår greie, men jeg skylder litt på hesten foran denne gangen også. Ikke så enkelt når den foran ikke vil, og vi må holde rekka. Galopp, derimot, gikk supert. Jeg følte faktisk at jeg red, ikke bare hang på etter beste evne. Veldig moro.

Etter turen så hadde jeg en times pause før jeg skulle ha instruksjon. Greit å strekke beina litt og de har et veldig fint forsamlingsrom der man kan slenge seg ned i sofaer mens man venter. Så var det ned igjen. Som sagt – samme hest igjen. Ville stabeisen ta bittet da jeg skulle ta på hodelag? Absolutt ikke, han knep tennene sammen og løftet hodet for at jeg ikke skulle komme til. Rakkeren. Fire forsøk og litt mild overtalelse senere så gav han seg og så snart bittet var i munnen fant han seg i sin skjebne og lot meg få resten av hodelaget på uten å bråke.

Ridetimen ble interessant. Forrige gang var fokuset på å styre hesten og få den i anstendig tølt. Jeg hadde forvenet noe mer av det samme, men vi avanserte rimelig radig. Denne gangen var det trav, tølt og galopp inne i ridehuset som sto på planen. Jeg må innrømme det hørtes noe skummelt ut med innendørs galopp… Det ble mye jobbing. Tror egentlig jeg jobbet mer enn hesten, på sett og vis. Den er jo vant til det, mens jeg er uerfaren og for meg høres det selvmotsigende ut å drive på hesten samtidig som jeg skal bremse den. Det blir «gass og brems samtidig» på en måte. Jeg skjønner at det er for at hesten skal bruke kroppen riktig i forhold til tølt og være «på høgget», men det virker ulogisk for det. Etter noen korreksjoner fra instruktøren så gikk vi over fra «fomlete forsøk» til perioder der vi faktisk fungerte brukbart sammen. Veldig moro når hesten faktisk spiller på lag, eller muligens er det jeg som spiller på lag  – hva vet jeg? Vi hadde iallfall våre øyeblikk der det bare funket!

Og noen der det ikke gjorde det… For eksempel da jeg skulle trave, men drev på såpass at vi tok igjen den andre ekvipasjen på banen. Dermed følte jeg for å bremse ned slik at vi ikke uforvarende skulle befinne oss i kappløpposisjon. Bremsingen startet greit, men så var det hesten fant ut at «dette er da aldeles ikke gøy» og gikk inn for bråbrems i stedet. Hodet ned, forbeina godt plantet i sanden og….bråstopp. Heldigvis hadde jeg ant uråd og klemt knærne godt fast i salen, så det ble bråstopp, men ikke luftseilas. Hah! Den gikk ikke.

Vi kom oss greit i gang igjen og jeg tror nesten vi fungerte bedre sammen etter den hendelsen. Hittil har jeg hatt en mistanke om at jeg har sett temmelig sur ut under ridningen, rett og slett fordi jeg må konsentrere meg, men da timen var over og vi lot hestene skritte på lange tøyler så registrerte jeg at et høyst salig glis hadde klistret seg på fjeset mitt. Jeg tar det som et tegn på at jeg ikke lenger trenger å konsentrere meg for hver minste detalj så jeg kan begynne å kose meg litt med øvelsene også.

Ferskvare, å jadda!

Trening er ferskvare. Noen burde egentlig legge meg i kjøleskapet så jeg holder lenger. Det går nemlig litt trått med treningen for tiden. Ambisjonene var store. Jeg hadde så absolutt planer om å holde mitt nå ikke så vanlige skjema lenger og pelle meg ut med joggesko på beina tirsdag.

Tanken var god. Værgudene var derimot ikke helt gode! Det regnet som besatt og jeg pinglet ut, dvs. i realiteten inn. Det ble ikke trening. Onsdag var ny mulighet – teoretisk sett. Det skulle rulles ut en ny versjon av et datasystem på jobb og «noen» måtte sitte standby en stund. «Noen» var i dette tilfellet meg. Som så ofte skjer i slike tilfeller så kom noen småbugs på kjøpet så jeg fikk noen runder i telefon med utviklerne, før alt var rettet. 19:30 var alle småfeil fikset (trodde jeg) og jeg dro hjem. Løpe? Nææææh, for mørkt og kaldt og… æsj. Det hjalp heller ikke på at noen nye småbugs hadde meldt seg rett etter jeg dro, så det ble et par nye telefonrunder etter jeg kom hjem. Jeg klokket inn noe i retning av 15 timers dag (inkludert telefonrundene hjemmefra). Niks trening. Mizuno’ene fikk stå pent i gangen.

Torsdag ble det joggetur. Kneet kranglet underveis, men holdt.

Så i dag fikk jeg tatt meg sammen til ny runde styrketrening. Kjenner at jeg er ikke så sterk som jeg var i vår. Ikke alle steder i allfall. Særlig pull ups volder meg besvær. Bruker maskin og jeg har vært nødt til å legge på to lodd i forhold til det jeg klarte i mai. Dobbelt æsj! God ting med dagens økt var at kneet kom seg ukranglende gjennom en serie knebøy. Klarer jeg nå å holde takten så kanskje jeg kan gjenoppta markløftene igjen uten å bekymre meg for overbelastning? Håper det. Det er jo litt stas å trene med stang.

Ser forresten ut som det er mulighet for ridetur neste lørdag igjen. Håper værmeldingen justerer seg litt og at regnbygene som er meldt vennligst holder seg et annet sted den halvannen timen jeg er ute på tur.

På’n igjen

På hesteryggen altså. Etter tre helger på rad med farting hit og dit så hadde jeg egentlig planer om å holde meg hjemme denne helga. Leiligheta tror vel snart jeg har flyttet ut… Fristelsen ble for stor. Yr meldte anstendig vær, og det var mulighet til å kjøpe både turridning og instruksjonstime på samme dag.

Jeg bet på, i nest siste liten. Bestilte på tirsdag.

Denne gang fikk jeg ny hest. Det er helt fint, for for meg er litt av poenget å venne meg til å ri forskjellige hester. Litt dumt å bare kunne henge fast på Seifur, liksom. Jeg ble likevel bittelitt skeptisk da turlederen i dag «advarte» meg mot dagens hest. «Du må drive på ham hele tiden. Han er sånn at hvis han får gå i eget tempo så stopper han gjerne opp.»

Javel? Det passet jo fint, jeg som er sååååå god til å drive på hest. Men nyttet jo ikke å pingle ut på det tidspunktet så jeg tok den tildelte hesten (meget fredsommelig og matglad liten rakker) og steg til hest. Etter den innledende runden inne, der turleder sjekket at vi kan det vi bør kunne så bar det ut og jeg ventet på at kampen mellom den firbente og meg skulle begynne.

Ikke tale om. Han gikk på som en liten helt og holdt seg pent i bakbeina på hesten foran i rekka. Det skar seg riktignok litt i første runde med tølt, men det skal ikke han ha skylda for. Hesten som var to hakk foran oss i rekka var absolutt ikke i «gå fort» modus, verken i skritt, trav eller tølt. Dermed bremset han for oss bak også. Etter litt plundring på det viset så ble det bytte av rekkefølge slik at sinken der foran fikk gå bakerst, bak meg. Det fungerte mye bedre. Med ett ville den også få fart på beina, og min fikk lov til å tølte i vei uten å bli bremset av de foran.

Så kom vi til «galoppbakken». Alle ville gjerne prøve galopp, og jeg var spent. Ville det gå bedre denne gangen. Det gjorde det så absolutt. Hesten og jeg kom inn i grei rytme og jeg satt helt fint på mens vi bykset oppover. Moro. Veldig moro faktisk.

Vel tilbake på gården fikk jeg komplimentet som virkelig gjorde dagen for meg: «Det der var bra ridd. Det er ikke mange som får ham til å gå så godt som det han gjorde i dag.» Mulig hesten hadde en god dag, men jeg tar komplimentet til meg likevel. God match, kanskje?

Så ble det et kvarters pause før instruksjonstimen. Der fikk jeg samme hest som jeg hadde på turridning forrige gangen. Helt greit det. Det viste seg at vi fungerte ikke riktig så bra sammen i hallen som ute på stiene. Han hadde en tendens til å slakke av når han skulle gå på og det tok en del anstrengelser fra min side for å overtale ham til å holde rett tempo. Men innimellom fungerte det fint, -spesielt overgangen til tølt. Og jeg fikk lært meg mer om hvordan man skal bruke tøylene rett. (Jeg hadde misforstått ca. alt unntatt det faktum at man skal trekke i tøylen på den siden man vil hesten skal gå til.) Veldig greit. Jeg fikk også forklart hvordan man skal sitte i salen. Der må jeg innrømme jeg stusser litt, for forklaringen stemmer ikke helt med den jeg fikk før turridningen i sommer, men mulig det er litt annen teknikk som gjelder når man er ute i terrenget og ikke rir i hall eller på bane eller sti? Jeg gjorde nå som jeg ble fortalt etter beste evne i allfall og selv om det var en god del jeg trengte korreksjon på (skulle bare mangle) så fikk  både jeg og den andre rytteren som deltok i timen ros for at vi hadde samhandlet bra med hestene våre. Ingen av hestene var spesielt stresset eller oppjaget etter timen, tvert i mot så de ut til å være rimelig fornøyd med tilværelsen i følge instruktøren.

Greit å få  lært seg litt «hest’sk» i form av å tolke kroppsspråket deres også tenker jeg.

Det funka!

Ridebuksa altså. Derimot funket ikke chaps, jeg klarte aldri få dem over fjellstøvlene. De ble for stramme (glad jeg kjøpte billigste utgave). Får prøve litt strekking og tilpassing her hjemme før neste forsøk for det var vått og til dels sølete på ridestiene så ridebuksa fikk sin del gjørme på leggene. Og hjelmen funket helt supert.

Kort sagt, jeg har vært på ridetur igjen.

Og for å ta det siste først: jeg ramla ikke av så jeg fikk ikke prøvd hjelmen 100% heldigvis, men den var i allfall god å ha på. Bedre enn den jeg lånte under fjellridningen, men det skulle kanskje også bare mangle.

Og ridebukse høynet definitivt opplevelsen. Jeg hadde ingen problemer med turbuksa, men ridebuksa var unektelig mer elastisk, og silikon»knottene» hjalp så absolutt på grepet mot salen. Absolutt mer komfortabelt med «riktig» utstyr. Det var for så vidt greit med all hjelp jeg kunne få, for litt uti økta så kom det fra turleder: «Er det noen som er redd for å prøve galopp her? Hvis ikke prøver vi en rolig galopp i motbakke.» Siden de to «småjentene» som var med på turen ikke sa noe så kunne ikke jeg være dårligere. Jeg teipet igjen snakketøyet og konkluderte med «det får gå som det går». Jeg er tålig sterk i beina og har hjelp av knottene i  buksa så jeg må da kunne klore meg fast like bra som enhver annen nybegynner.

Det gikk supert. Hesten slo lett over i galopp og jeg hang på uten problemer. Litt skumping blir det jo, men vesentlig bedre enn «travskumping». Ikke at det sistnevnte var særlig problem for på de flate strekningene så fikk vi beskjed om «tølt» og hesten jeg hadde fått var svært så villig til å slå over i tølt så det var bare lette signaler som skulle til   før han slo over fra trav til tølt.

Så det konkluderes med tre ting her:

  1. riktig utstyr hjelper
  2. hest medfører fremdeles gangsperre i hittil ubrukte muskler, men 1,5 timer medfører vesentlig mindre «au» enn 7 timer.
  3. hest er møkkete -spesielt når det er grisevær og gjørmete ute. Goretexjakken min kommer til å få medfart om ikke jeg blir litt mer velsignet med greie værforhold. (Kompenserte for dette med å kjøpe spesialvaskemiddel for Goretex før jeg dro hjem.)