På tur i Sylan, dag 3: Ømme bein og småvemodig farvel til Seifur.

Morgenstemning på Storerikvollen

Da søndag morgen kom på Storerikvollen og vi dro gardinene til side steg stemningen betydelig. Ikke at den var spesielt dårlig i utgangspunktet heller, men da vi ble møtt med sol og blå himmel etter to dager med kaldt og grått vær så var vi ikke direkte lei oss. Frokost ble inntatt i en fei, og det virket som om hestene også gjerne ville komme i gang. I allfall kom de ilende så snart de hørte risting av havre og skalker i bøtte.

Men før vi kom så langt ble vi tobeinte satt i arbeid. Hestemøkk måtte spas vekk fra vollen og dumpes utenfor gjerdet. Vel, det er ikke det verste man kan lempe vekk i grunnen, og med alle mann i arbeid gikk det radig unna.

Ved halvtitiden satt vi til hest igjen. Dagens etappe var varslet å bli den lengste til nå. Første dag hadde vi ridd ca. 2 mil, lørdag 2,5 og nå skulle vi til med 4 mil, omenn i lettere terreng enn lørdagens etappe. Hestene var i form og siden vi fulgte grusvei et stykke så ble det lett trav bortover. Seifur hadde veldig lyst til å galoppere litt, men som den tregosten jeg er så var jeg uenig i det forslaget. (Greit å ta et lite vernesekund og innse sin egen begrensning…). Etterhvert tok vi av inn i skogen og kampen mot fjellbjørka begynte

52 årig kne etter gjentatte møter med norsk fjellflora.

igjen. Nå hadde jeg imidlertid fått såpass kontroll på meg selv og Seifur at det ble ikke så veldig mange nye flekker – og bra var det, for jeg var jaggu blå nok.

Vi kom imidlertid kjapt opp fra bjørkeskogen og opp i åpent terreng og da begynte i grunnen turens mest fantastiske del – strålende sol, nesten vindstille og full oversikt i alle retninger. Roen ble bare forstyrret av en og annen rein som løp forbi, men det var i grunnen mer underholdning enn forstyrrelse.

Denne dagen ble det også trening for oss tobeinte. Vi hadde et par lange bakker som måtte forseres og da var det bare for oss tobeinte å stige av. Helt greit å få rørt litt på beina, men jeg merket at til tross for grei form ellers så har jeg ikke helt fjellvandringskondis. Dette ble bekreftet av et par vennlige skubb med en mule bakfra: «Kom igjen, kjerring. Gå på.» Det gikk litt seint framover.

Da vi kom til det perfekte lunchsted så var det nesten sånn at jeg tenkte:»Oi, lunch allerede?» men jeg skal medgi at stedet var for perfekt til å ri forbi. Når man finner en liten sydvendt bakkehelling som vender både mot vann og mot sol (naturlig nok når det er midt på dagen) så kan man ikke bare dra forbi så lenge det er noenlunde rett tid for lunch.

Vi linet oss opp langs den lille forhøyningen i terrenget og improviserte solstoler etter alle kunstens regler. Og hestene hev seg lykkelig overende og rullet seg straks de hadde fått av seletøyet. Godt å få klødd ryggen ja.

Perfekt lunchpause for to- og firbente

Vi tok oss god tid. Tror jammen et par av oss fikk en liten lunchdupp også. Selv klarte jeg bare å bli lett solbrent på nesa. Duppen fikk vente.

På dette tidspunkt så var vi vel nesten halvveis langs ruta, så vi måtte komme oss opp på hesteryggen igjen dersom vi skulle komme ned til Stuggudal i noenlunde rimelig tid. I løpet av en mindre pause oppe på en ås fikk jeg turens koseligste øyeblikk med Seifur. Mens jeg ventet på beskjed om å stige opp to jeg og klødde ham i manen og med ett stikker han hodet inn i armkroken min og blir stående helt stille. Rollen som kosehest kledde ham virkelig. Og jeg smeltet bittelitt, kjente jeg.

Turen gikk videre i flott høyfjellsterreng med god utsikt over Nesjøen og over mot

Flott høyfjellsterreng på siste dag av turen.

Sylmassivet. Da vi kom til demningen på sørvestsiden ble vi møtt av en bil med tilhenger fra ridesenteret. Hesten som haltet lett på et bakbein skulle nå få skyss hjem.

Vi andre trasket videre. Der kom vi til dagens andre lange bakke der vi måtte stige av å gå opp. Leggene mine var egentlig ganske glade for det for de var begynt å bli ganske stive. Pusten min var ikke fullt så glad. Jeg ble rett og slett ettertrykkelig andpusten. Det var en smule pinlig faktisk for Seifur og jeg sakket av opp den bakken der. Til vår unnskyldning så hadde vi en treg start, dels for jeg somlet med å heise opp stigbøylene og dels fordi jeg var så støl i leggene at jeg ikke akkurat satte avgårde i racertempo da jeg fikk beina på bakken.

Men opp kom vi da omsider. Siste del av turen bød på mer bjørk (knærne overlevde), og en myr der vi måtte gå litt. Så kom vi etterhvert ut på grusveier nedover mot Stugudal. Der luktet vel både hestene og vi «hjem» for det ble rolig trav nedover. Hestene er trafikksikre, men bilistene var også hensynsfulle og tok det med ro. Jeg må innrømme at det nesten var noe litt høytidelig ved å sitte midt i en rekke av flotte hester og kikke ned på bilene som sto pent og ventet.

Vi var framme litt før halv syv. Da må jeg innrømme jeg, eller snarere leggene mine, faktisk var litt glad for at turen var over. Når man ikke har grunntrening i ridning inne så blir leggene usannsynlig støle. Eneste trøst jeg hadde i så måte var at flere av de mer erfarne også meldte om såre legger så det var ikke bare meg.

For siste gang på denne turen selte jeg av Seyfur og etter litt ekstra kløing av man og noen klapp som takk for turen, så tok jeg på leietau og førte ham inn i innhegningen til en velfortjent rolig natt hjemme. Han var rimelig rask til å slenge seg ned og rulle seg litt før han fortsatte innover. Jeg er ganske sikker på at han ikke savner meg («dumme kjerringa som gir til dels rare signaler og som ikke vil galoppere») , men for meg var det bittelitt trist å forlate min trofaste følgesvenn fra de siste tre dagene.

 

……………………..

Epilog

Da vi tobeinte tok farvel med hverandre så fikk jeg oppløftende kommentarer fra et par av de andre damene: «Til å være helt uerfaren så har du jammen klart deg godt på turen!» Tusen takk, damer. Den varmet. Selv synes jeg også det gikk bedre enn fryktet, og jeg ser aldeles ikke bort fra at jeg er med på tur neste høst igjen. Kanskje vi ses?

Da jeg kom inn på hotellet i Stjørdal på kvelden var beina som gelé, og jeg sverger på at jeg følte bakken duve som om jeg sto i stigbøylene enda. Jeg måtte forklare meg litt på hotellet: «Jeg er klinke edru, om jeg svaier litt  når jeg går så er det fordi jeg har vært på tredagers ridetur uten å kunne ri…»

I skrivende stund, 3 dager etter hest, har den verste stølheten gitt seg og jeg skal så definitivt sjekke programmet for 2018 turene når det kommer ut.

 

 

• Publisert i: Tur